På Frogners skyggeside

Min anmeldelse av Alexia Bohwims «MILF» for ABC Nyheter:

«MILF» er ikke bare tittelen på Alexia Bohwims nye roman, men forkortelse på begrepet «Mother I’d like to fuck». Boka har dessverre blitt små gullklumper begravd i et fjell av gråstein.

(ABC Nyheter): Etter at hun leverte et annerledes og nokså nådeløst innblikk i vestkantfruenes liv og levnet i debutromanen «Frognerfitter» er Alexia Bohwim (f. 1969) nå tilbake med en ny bok fra den rette kanten av byen. Vi blir tatt med til et Frogner som ikke står noe tilbake for fordommene vi har. Snarere tvert imot, vi får dem bekreftet i rikt monn. Her er det pilleknasking og husmordop hånd i hånd med barnepass og refleksjoner om å kjøpe klærne sine i de riktige butikkene.

Hovedpersonen Kim Greve er 39 år gammel, født og oppvokst på Frogner, og fast bestemt på å kjøpe seg en eiendom der. Men Greve passer ikke helt inn i miljøet. Hun har for høylytte meninger, hun blir for sint. Og hun har en bagasje å dra på som passer dårlig overens med det friksjonsløse livet venninnene hennes lever.

Søskenhat
Romanen åpner med at Kim Greve kommer tilbake til bydelen etter et ufrivillig opphold på rehab. Mer enn hun er glad for å ha sluppet fri igjen, er hun bekymret for at oppholdet skal ha frarøvet henne et av de to eneste lyspunktene i tilværelsen hennes: den lille niesa hennes Dina. Vi får raskt vite at Kims søster Toven er mer enn indirekte ansvarlig for oppholdet som skulle gjøre Kim rusfri. Hatet mellom søstrene – og den underliggende sorgen over hva som gikk galt mellom dem – går som en rød tråd gjennom boka.

Frogner for alle penga
Det viktigste i verden er å eie på Frogner. Ikke leie, som Kim gjør. Og parallelt med at hun kjemper for å holde seg på godfot med søstera for å bevare forholdet til niesa, er det ambisjonen om å skaffe penger til å kjøpe en leilighet som driver Kim. Derfor takker hun ja til å jobbe som spaltist for kjendis.com – en tvilsom nettblekke som går Se og Hør en høy gang hva gjelder sladder og løse rykter. Hun lar leserne tro at hun er en av dem som bestandig står på gjesteliste, en av dem som alltid kommer inn hvor som helst. Men sannheten er at det begynner å bli tjue år siden hun faktisk gjorde det. Hun signerer artiklene sine med «MILF» - en forkortelse for «Mother I’d like to fuck».

Grums fra barndommen
I glimt blir leseren fortalt Kims bakgrunnshistorie. En far som dør. En mor som er skuespiller og en stefar som driver med film. En stefar som kanskje er litt for glad i unge stedøtre enn hva godt er. Den unge Kim havner på kjøret – og ender mer eller mindre ufrivillig opp i seilbåten til en av Frogners unge, rike beilere. En playboy som også har en tendens til å gå etter litt for unge jenter. Kim er seksten år da hun blir mor. Hun er seksten år da hatet mot gamle, halvpedofile menn slår rot i henne. Et hat som vokser og vokser gjennom romanen. Og som er nær ved å koste henne kontakten til niesa.

Monotont og kjedelig
Til tross for historien, er Alexia Bohwims bok dessverre en nokså kjedelig affære. Mer enn leseren får ta del i og oppleve fjonge frognerfruers tilværelse, blir vi fortalt om den. Vi får ikke se det selv, men må stole på hovedpersonen Kim Greves utlegninger om nyrike oppkomlinger og utseendefikserte førtiåringer. Dagene går stort sett med til å sitte på kaféer og føre nitide lister over interessante emner som «Norges kjekkeste MILF-er» og også «Norges kjekkeste FILF-er», altså mødre og fedre som er knullbare. Problemet er bare at det ikke er tjueåringer som fører disse listene, men MILF-ene selv. De er straks førti, de bruker botox for å fjerne bekymringsrynkene sine og tar brodden av verden ved hjelp av eksklusive piller. Én slik liste hadde kanskje fungert, men dessverre er boka full av dem. Og tanker omkring de menneskene som figurerer på listene – og dem som lager dem. Med andre ord: Gørrkjedelig lesning.

Underspilt drama
Man skal alltid anmelde boka som foreligger, ikke boka man skulle ha ønsket seg. Men det er noe ved Alexia Bohwims skriving som likevel gjør det fristende å si at det er synd boka er som den er. For hun kan skrive. Hun glimter til med kjappe karakteristikker som bærer preg av menneskelig teft. Både når det gjelder hovedpersonens tanker om andre – og om seg selv. Hun skriver for eksempel:

«Jeg ante ikke hvordan kroppen min så ut. Egentlig. I menns øyne. Gutters øyne. Om jeg var blitt en ’spreking’, en sånn kjekkas som plutselig en dag våkner opp som gammel gubbe, men som tror han er kjempekjekk fordi magen er flat, en mann som tror han ser ung ut fordi han fortsatt har hår (…) Var jeg også blitt en spreking? En sånn tynn dame som ni-soler seg, og ikke ser at huden på brystet kunne tillhørt en gyllen elefant, og at selv tynne mager har vannrette streker og oval navle. Oval på tvers. Med innsunken, utrent rumpe som har mistet all elastisitet, og innhulte, konstant trøtte, men oppsperrede øyne. Håret mitt var krøllete og føltes grått.»

Derfor er det også så synd at den underliggende handlingen – grumset fra barndommen og frykten for at niesa skal bli utsatt for det samme – er så nesten totalt begravd i uvesentligheter og kjedelig fyllstoff som skal få sidene til å gå. Intrigene boka er full av, er søvndyssende, mens den mer alvorlige intrigen som ligger og lurer, dessverre ikke blir plukket opp.

Mer motstand!
Til neste gang Alexia Bohwim skriver en bok er det lov til å håpe at hun kan få litt mer motstand. For hvis forlaget fortsetter å presentere henne som en tøff dame som nærmer seg midlivskrisa med stormskritt og som sikler etter unge gutter på Oslos beste vestkant, tror denne anmelder at de går glipp av et fortellertalent som kanskje har noe viktig å fortelle.

2 av 6 stjerner.