Harry Hole mot undergangen

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.

Hva er det med Murakami?

Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.