Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Sjette bok», Forlaget Oktober 2011:
Så var den her, «Min kamp. Sjette bok». Men har Karl Ove Knausgård skrevet den store avslutningen vi håpet på, som sluttet og opphøyde verket?
«Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Nei, som roman betraktet er den i egentligste forstand temmelig dårlig, det vil si: den fungerer strengt tatt ikke som roman. Som poetikk er den glitrende. Som en art litterær dagbok er den vedkommende, gripende, skjønn. Men er det skjønnlitteratur? Er det ikke egentlig et sammensurium av … noe annet? Svaret er vel et ja og et nei. For gjemt inne blant 1120 sider er det helt klart romanstoff. Starten er det. Den overveldende slutten er det. Men samtidig er det helt klart også ikke skjønnlitteratur. Jeg kan ta feil, men jeg tror det har vært meningen hele tida. At det var hit det skulle, at det var sånn den siste boka skulle ende.
Hvordan anmelde en antiroman?
Det er merkelig, for når jeg sitter her og skriver dette, har jeg en sterk følelse av at jeg kan gjøre det på to måter. Den ene måten er så profesjonelt jeg nå engang kan nærme meg en bok; jeg kan lese den som litteratur, som bok. Den andre måten er personlig; jeg kan lese det – og skrive om det – som en slags livsskrift. Man sier jo gjerne at anmeldere ikke skal putte seg og sitt inn i en anmeldelse, at den nærmest skal være så fri for synsing og eventuelt føleri, av både positiv og negativ art, som overhodet mulig. Det sier man gjerne, selv om alle naturligvis godt vet at det motsatte, den rene anmeldelse så å si, kun eksisterer som en utopi. Jeg har ikke hatt det slik tidligere. Jeg har, så lenge jeg har lest, alltid kunnet forholde meg til en bok som nettopp det, en bok. Fiksjon. Tekst. Forfattet av en eller annen (alltid med et sterkt, identifikatorisk bilde av denne en eller annen) et eller annet sted. Og det har når alt kom til alt, strengt tatt ikke vært mer enn det. En bok forfattet av noen. Ikke liv. Noe annet.
Så kommer denne boka, eller nei, dette verket, i seks deler, hvor i hvert fall to av dem frittstående er helt og holdent fantastiske, mens det andre steder svinger faretruende i helt andre retninger enn de man sedvanligvis tillegger en god bok. Karl Ove Knausgård har skrevet en antiroman. Den er en roman, men den forsøker hele tida å unnslippe sitt eget skinn.
Og det leder meg videre til følgende spørsmål: Når nå anmeldelsene – og de har vært gode, over hele linja! – av sjette bind har kommet, har anmelderne da anmeldt dette som en enkeltstående bok – eller har de anmeldt hele sulamitten; er det hele «Min kamp»-prosjektet som er blitt anmeldt på oppsummerende vis? Det er neimen ikke godt å si. For man må jo på et vis, tenker jeg, oppsummere dette, nå som det ubønnhørlig meldes fra norsk-svenske kanter at det er helt og fullstendig slutt.
Ingen god roman
Derfor starter jeg altså med å si: «Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Hvis man kom til den helt uforvarende, hvis man, si for eksempel om fem år kom hjem fra en jordomseiling som hadde kommet solid ut av kurs og man underveis hadde vært borte i jungelen og ikke lest et kvekk av sitt norske alle disse årene, la oss si at man hadde vært borte vekk de siste ti årene, hadde man da kunnet lese «Min kamp. Sjette bok» som en bok i sin egen rett?
Nei, det tror jeg ikke. Den er ikke frittstående. Bok nummer en og to var det. Eneren er kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk, toeren hadde i seg styrke og følelse av svimlende størrelse. Treeren var en streit, vakker oppvekstskildring, fireren var en langt svakere utgave av forfatterens egen debutroman og femmeren var en skjev, sjarmerende beretning om en dannelsesreise tilhørende en norsk student for ikke så skrekkelig mange år siden. Man kunne ha lest dem for seg og aldri hørt om de andre. Man kunne ha forstått dem, og fått glede av dem. Men sekseren?
Fugl eller fisk
Hvis romanen er en fugl, så er sakprosaen fisken. Eller omvendt, poenget er: de har et habitat de trives i. Sitt element. De kan naturligvis sammenblandes, som for eksempel Kristopher Schaus «På vegne av venner» og Kjersti Ericssons «Alene», som Ingvar Ambjørnsens «Det gyldne vakuum» og Vigdis Hjorths «Tredve dager i Sandefjord» (eksemplene er jo utallige, disse bare løselig tatt ut av lufta). Sjangerblandinger er bra for utviklingen av sjangrene som blandes, det er helt utvilsomt sant. Grenser skal drages, kan man si, og de skal drages om og om igjen. Men så sitter vi her, i 2011, halvannet år etter at vi etter Knausgårds opprinnelige plan skulle ha sittet her, med «Min kamp. Sjette bok» - og den er hverken fugl eller fisk. Den er en slags krabbe. Med vinger? Som kan svømme?
Det jeg prøver å si, er at prosjektet til Knausgård har vært unikt. Det er unikt. Her kan man innvende at tull og tøys, det er jo det eldste trikset i boka (sic), å skrive om sitt eget liv mer eller mindre fordekt, og man kan innvende at Knausgård heller ikke er den første som har blandet sammen virkelige navn og fiksjonens form (svenske Lars Norén gjorde det i dagbøkene sine, danske das Beckwerk har til de grader gjort det ved flere anledninger). Så hva er det unike? Det er tre ting som gjør det unikt. Det første er at bøkene har blitt til i en slags halvoffentlighet, iallfall de siste fire. De er, etter først og fremst å være et produkt utelukkende fra Knausgårds hånd, også et produkt av prosessen. Av løpet de/vi har stått i: Knausgård på den ene sida, offentligheten på den andre. Så kan man innvende at pøh, han har isolert seg fullstendig når han har skrevet dette. Ja, det har han etter sigende, men samtidig: Hele familien hans og vennene hans har for eksempel kunnet spasere inn på Rema 1000 og skue denne plakaten. Det har han hørt om, selvfølgelig har han det, og det gjør noe med et menneske. Hva vet jeg ikke, men noe må det gjøre. For det andre, er Knausgård utstyrt med en solid dosis karisma. Han påstår noe annet selv – gjennom disse 3600 sidene, gang på gang – men det er også tydelig (i siste bind er det en god passasje om nettopp karisma) at han godt vet hvor bikkja ligger begravd, for nå å si det sånn. Det tredje og det altoverskyggende viktigste er dette:
Karl Ove Knausgård er sinnssykt, vanvittig flink til å skrive.
La oss dvele litt ved det.
Litt til.
Og enda litt.
Knausgård har bevist med disse seks bøkene, og med de foregående to, at han kan skrive om akkurat nøyaktig hva det skal være. Om alt kan han skrive. Det er ikke den kongle som er for liten, det er ikke den episk sugende bibelhistorie som er for stor. Mange kunne utvilsomt gjort det samme som ham: Ha skrevet om seg og sitt, insisterende over så mange sider. Spørsmålet er bare: hvor bra hadde det blitt? Hvilket forlag hadde vært villige til å satse mye, mye på det, både av tid, ressurser og prestisje? Prosjektets vellykkethet, som bok og boklansering betraktet, var dypt avhengig av Knausgårds forfatterkaliber. Uten ham, hadde det ikke funket. Det hadde blitt en gigantisk strandet hval på litteraturens strand. Et håpløst skipbrudd.
Livet er en gamp
«Min kamp. Sjette bok» består av tre deler. Del åtte, del ni og et langt, nesten ekstremt essayistisk parti i midten. Det er det i midten som handler om Adolf Hitler og som også dermed fungerer som Knausgårds turnering av den mildt sagt slående tittellikheten. Og også andre likheter, som det har blitt påpekt at han finner, mellom de to. Han gir ingen forklaring på hvorfor tittelen av seksbindsverket ble «Min kamp», men så vil jeg mene at han allerede har gitt to slags gode «forklaringer» tidligere, jeg kan ærlig talt ikke lenger helt huske i hvilke bind. Jo, den første kom i bind én: Farmora som kommer med valgspråket «Livet er en gamp» gjentatte ganger. Den andre forklaringen kom et annet sted, hvor Knausgårds samtalekompis Geir A. foreslår at han skal kalle verket «Min kamp» fordi han ved en eller annen anledning har omtalt livet sitt som det, en kamp.
Og jeg tenker: Det holder egentlig langt, det. Men så er det da, at i og med at tittelen allerede var til de grader opptatt i forveien, så forlanger det nærmest himmelskrikende en fyllestgjørende forklaring. Og den hadde vel mange håpet å finne i sjette bind. Kommer den så? I midtpartiet av boka, etter en solid men nærmest ufattelig søvndyssende analyse av et dikt som skal berede grunnen for eller forankre Knausgårds oppfatninger av det sosiales betydning kontra det spesifikke menneskes oppfattelse av sitt jeg, ja, så kommer det vel en slags forklaring på Hitler-linken. Men konklusjonen er egentlig ingen annen enn betydningen av farmoras valgspråk: Livet er en kamp. Hitlers liv var en kamp. Knausgårds liv er en kamp. Som det kanskje er for de fleste av oss, innimellom: Du er kastet ut i den uten forberedelse, uten advarsel, uten bruksanvisning: Her, dette er din sjanse og din tid, vær så god. Som han skriver om sitt hverdagsaktige liv:
«(…) jeg forakter ingenting, og jeg forstår verdien av denne tilværelsens jevnhet, og nødvendigheten av den. Men likevel, lengsel. Etter hva? Eller, mer enn lengsel er det kanskje en mangel. En følelse av at det er noe som ikke er her. Midt inne i livet og det levende, likesom innsvøpt i kvitteret og vingebaksingen fra alle fuglene som bygger rede i nærheten, under solen, omgitt av rønne vekster på alle kanter, er det noe som mangler. Ligger mangelen i meg? Er deg jeg som ikke klarer å erobre min egen tid og mitt eget sted, se det som det er, virkelig er, vite at det er alt og bli fylt av glede over det? For en hel verden åpner seg i selv den minste plante man står bøyd over, den leve og er forbundet med alt annet levende, den vokser på kanten av tidens svimlende stup, hvor vi også står. Er det mitt ansvar å gjøre den verdenen gyldig og fylle den med verdi? Kan den bli det?»
Om Hitler sier Knausgård noe som er uhyre godt sett. Tilsynelatende selvfølgelig, men samtidig liksom ikke. Han påpeker at det skoledannende verket om Hitler, Kershaws store biografi, er skrevet på en slik måte (og konsekvent) som om den beretter om en mann hvis fremtidige ondskap allerede fra barnsbein av ligger innpodet i ham. Det onde barnet Adolf. Den sjofle, underdrektige, misunnelige tenåringen Adolf. Den unge, bitre mannen Adolf. Det suspekte, undergravende, empatiløse beistet Adolf. Her påpeker Knausgård: For å forstå tyngden av hans skyld, er det feil å gjøre ham i sitt vesen til ond; det er kun på bakgrunn av uskylden hans at skylden hans virkelig trår frem. Eller som han skriver et annet sted:
«Han (Hitler) var den som åpnet et vi og sa du er en av oss, hanvar den som stengte et vi og sa du er en av dem. Men viktigst av alt, han var mannen som steg opp fra bunkersen mens verden brant og millioner av mennesker var døde, som et resultat av hans vilje, for å hilse på en rekke av unge gutter, og som med hendene skjelvende av sykdom gjorde det, og som det da viste seg et glimt i øynene hos, noe vennlig og muntert, hans sjel. Han var et lite menneske, men det er vi alle. Han må ikke dømmes for hvem han var, men for hva han gjorde.»
Å, det er vakkert! Og som Ane Farsethås i Morgenbladet påpeker i
sin anmeldelse: det er nesten som man, underveis i Knausgårds beretning, tar seg i å kontrahistorisk være spent på hvordan det skal gå med dette mennesket, Adolf Hitler, som trer fram fra sidene. Det er ikke annet enn godt gjort, det, det er skrivekunst. Når det er sagt, så burde essaydelen av boka vært kuttet ned. Det er så mye som er med i boka, som ikke har noen nødvendighet ut fra verket. Som stritter hit og dit, i malerkunsten og til Leonardo da Vincis likoppskjæring, uten at det egentlig tilføyer resten av materialet noe som helst av tilleggsverdi. Essaydelen i boka ville vært mye bedre, mye strammere og den ville ha føltes bedre gjennomarbeidet, dersom den var strøket i med temmelig hard hånd.
Romanen som ikke ville være roman
Det er fordi denne boka, altså sjette bind sett for seg, som sagt ikke henger sammen som en vanlig roman henger sammen. Den sier på tittelbladet at den er en roman, den går som en roman, ser ut som en roman, men når man går den tettere etter i sømmene, er det som om den stritter i mot å bli lest som roman nærmest på hver tiende side.
Knausgård har selv sagt i et intervju rett før den kom, at han følte at boka handlet om «ingenting». Jeg vil heller si at det er en bok som forsøker å handle om alt. Og kan det la seg gjøre, da? Svaret er todelt. Nei, selvfølgelig kan det ikke det. Og samtidig: Det er klart det kan! Ikke i faktuell gjengivelse av noe som helst, ikke som en container som skal romme hele livet med alle dets fasetter. Men som noe som kan avgi en følelse av et helt liv? Eller et fellesskap av liv? Å ja, det kan romanen. Det skjønner man hvis man for eksempel skulle ramle over et eksemplar av forfatterens egen «En tid for alt». Den rommer nemlig livet. Ikke som fakta, men som følelse.
Spørsmålet blir da: Hvorfor er boka sånn som dette? Hvorfor disse 1120 sidene hvor i hvert fall kanskje en tredjedel med fordel burde ha vært strøket og de øvrige sidene delt inn i tre bind – en poetikk, en essaysamling og en liten perle av en roman? Svaret er kanskje så pragmatisk og enkelt som dette: Fordi han kan. Knausgård har skrevet seg inn i en posisjon hvor han har gjort seg uangripelig, er det noen som har sagt. Selv har han uttrykt et sterkt ønske om å gjøre seg fri, at det er dét hele prosjektet har handlet om. Og frihet kan forstås som ansvar, som Bjørneboe mente, men det kan også bety et totalt brudd på konvensjoner. Å stille seg utenfor. Som suveren. Jeg tror det er det Knausgård har klart å gjøre med hele «Min kamp»-serien, og som vi ser resultatet av i sjette bind. Sagt på en annen måte: Knausgård har gitt faen og bare skrevet løs. Og ærlig talt: Hvem våger å stanse ham? Hvem kan egentlig, sosialt sett, makte å stanse ham? Ingen, påstår jeg. Han kan skrive hva han vil, hvordan han vil. Det har han nettopp bevist.
Hvorfor?
Jeg har tenkt mye over hva det er som gjør denne boka til en god bok til tross for at det er en dårlig roman. Og det er romanstoffet i den, ganske enkelt. De øvrige delene, som essayene og resepsjons- og poetikkdelene, er gode de òg for så vidt, men i ingen av dem er det et løft som er i nærheten av Knausgård som romanforfatter. For det er som romanforfatter, fiksjonalist, at Karl Ove Knausgård er en ener. Hele mediedekningen og sensasjonens begrunnelse har ligget i – og er dypt forankret i – det temaet han har valgt å skrive roman av. Sitt eget liv. Dem rundt ham. Hvordan han har våget å skrive om «Kai Åge Knausgård» eller Kai Åge Knausgård. Hvordan han har våget å skrive om «Linda Boström Knausgård» eller Linda Boström Knausgård. Om barna, om vennene, om familiemedlemmene, om ekskona, etc. Tematikken har vært problemet.
Og hvis noen syntes han gikk langt i sine nitide beskrivelser av familie- og hverdagslivet i bind to, går han i bind seks så langt at man, som Ingunn Økland i Aftenposten, kan sette noen meget betimelige
spørsmålstegn ved hvordan han får seg til det. Hvorfor skriver Karl Ove Knausgård så dybdegående om sin høyst reelle kone og tvillingsjel? Hvorfor skal han fortelle om hennes opp- og nedturer på en sånn måte at man nærmest kommer helt inn dit, helt inn til henne? Spørsmålet hans har vært: Er det så farlig, da? Og svaret hans har vært: Det har vært ubehagelig, men ikke så farlig.
Men det er på sin plass å stille noen etiske spørsmålstegn rundt dette. For hvem er ett menneske til å avgjøre for så mange hva som er farlig og hva som ikke er farlig? Hvem er ett menneske til å si, dette gjør jeg, selv om jeg gjør det på bekostning av deg? Knausgård sier at Adolf Hitlers «Min kamp» er en bok uten et «du», at den har blitt til helt og holdent sentrert i et «jegs» verden og med jeg-ets tanker og følelser som eneste rettesnor. Og da er spørsmålet uunngåelig: På hvilken måte er Knausgårds «Min kamp» annerledes? Gjennom empatien? Gjennom å blottlegge sine egne mangler når det gjelder empati? Gjennom selvransakelsen i boka, hvor han skriver at han kanskje mangler innlevelse i hvordan andre har det, hva som er viktig for dem, hva de føler?
Kanskje. Jeg vet ikke. En roman er jo også amoralsk. Og det er det som er det kinkige her: Dette er romaner, jo. Romaner med ekte mennesker? Men nei, det er jo ikke det, det er romaner med fiksjonalisterte, ekte mennesker! Hvis man hvilte nok i seg selv, ville man kunne lese dem, innbiller jeg meg, og lese om seg selv i dem og si: Jøss, det er en karakter i denne boka som deler navn med meg og ligner. Og neste, viktige tanke: Men det er jo ikke meg. For Knausgård kan like lite fange et helt menneske i bokstaver og setninger som noen kan. Knausgård kan heller ikke fange seg selv på skrift, like lite som noen kan. Men skrive romaner, det kan han faen meg.
Kjærlighet og skade
Bokas vakreste passasjer handler om familielivet. Hvor Knausgård eller fortelleren dukker ned i det hverdagslige med en styrke og en utholdenhet som er rystende. Det er vakkert å lese. Det gjør vondt, ja, det er noen ganger stygt, men hold helt kjeft, så fint det også er. Som for eksempel her:
«Jeg elsket dem. Det var min gjeng. Min familie. Rent biomaterielt var det ikke rare greiene. Heidi veide kanskje ti kilo, Vanja kanskje tolv, og med Lindas og min vekt i tillegg utgjorde vi noe sånt som hundreognitti kilo. Det var vesentlig mindre enn det en hest gjorde, ville jeg tro, og omtrent det samme som en velvoksen hanngorilla. Om vi la oss tett sammen, var heller ikke den fysiske utstrekningen vår noe å skrte av, en hvilken som helst sjøløve var mer voluminøs. I det som ikke kunne måles, derimot, som var det eneste vesentlige når det kom til familier, det som hadde med tanker, drømmer og følelser å gjøre, dens indre liv, var samlingen eksplosiv, og spredt ut i tiden, som var den relevante dimensjonen å forstå den i, kom den til å dekke nær sagt en uendelig flate. Jeg møtte min oldemor en gang, det betydde at Vanja og Heidi og den nye tilhørte den femte generasjonen, og om skjebnen ville det slik, kunne de i sin tur oppleve tre generasjoner, altså dekket denne lille kjøtthaugen åtte generasjoner, eller to hundreår, med alt hva det innebar av skiftende kulturelle og samfunnsmessige forhold, for ikke å snakke om hvor mange mennesker det involverte. En hel liten verden var det som i rasende fart forlyttet seg langs motorveien denne sene vårettermiddagen»
Jeg burde jo kanskje ha nevnt at boka tar for seg de siste dagene opptil lanseringen av første bind i «Min kamp»-serien og at den munner ut like før avslutningen av herverdende bind. Det er fortellingen om hva som skjedde da bøkene begynte å komme. Og det er fortellingen om mannen og ektemannen, forfatteren og mennesket Karl Ove Knausgård; hans venner og kjæreste, hans barn. Men vi er hele tiden nødt til å huske på dette ene, vesentlige: Dette er en roman. Det er ikke avskrift av virkeligheten, det er ikke fyllestgjørende, uttømmende, dekkende, sant. Det er både sant og løgn, det er helt presist, og ufattelig vagt. Det er helt åpent og helt fordekt. Og det skriver han også om selv, her i en passasje som handler om at han skal vise kona det han har skrevet om henne, men som også handler om hva han egentlig har gjort overfor menneskene rundt seg:
«Jeg hadde ikke skrevet om forholdet vårt, men om mitt liv i det, og gjennom å gjøre det brakte jeg det inn i forholdet, for nå måtte hun forholde seg til mine hemmelige tanker som noe felles, nå hadde vi også det sammen. De var ikke hemmelige på noen forbrytersk eler fordekt måte, de var hemmelige på den måten at jeg ikke viste dem fram fordi de ikke hadde noen relevans for det vi hadde felles, og kanskje også kunne virke ødeleggende på det. Alle har slike tanker, og alle vet at alle har slike tanker, men i en stilltiende overenskomst blir de ikke uttalt, og ugjør ingen del av det som to mennesker har sammen. Trangen til å snu seg etter en vakker kvinne på gaten, trangen til å være alene, forakten overfor mennesker den andre liker eller står nært, alt som blir gjort av plikt og ikke glede. Utover dette ga jeg også et bilde av henne som hun selv ikke kjente til. Hun ante det, hun visste det kanskje til og med, men i det vi hade felles var det ikke uttalt, og dermed ikke-eksisterende, mer som noe vagt truende, men uformet, ville jeg tro. Men ikke nok med det, også andre ville lese om det, og danne seg sitt bilde av Linda gjennom det. De kjente henne ikke, og det betydde ingenting, men selve bevisstheten om det, at dette er det bildet andre får av meg, ville måtte integreres i identiteten hennes. Ikke bare det nye ‘slik er jeg for Karl Ove når han er for seg selv’, men også ‘slik ser ande at Karl Ove ser meg’, og kraften i det var stor, særlig for Linda, visste jeg, som var et menneske som hadde drømmer og som delvis kunne leve i de drømmene. Drømmen om kjærligheten, drømmen om familien, drømmen om yrkesrollen, drømmen om forfatterrollen. I boken var kjærligheten gjennomtrengt av frustrasjon, familielivet en rekke av plikter og hun selv en skikkelse jeg bebreidet for ikke å gjøre nok, og for å legge sine begrensninger på meg. Dette ba jeg henne lese og godta. Hvordan kunne jeg gjøre det?»
Det er ingen tvil om at han martres. Men samtidig er det heller ikke noen tvil, ei heller for ham selv, om at det han gjør, ved å skrive om andre, faktiske menneskers liv og gjøren, personlighet og uttalelser, er å gi dem en slags «forbryterplass» i det sosiale. For som han sier selv: Kjente mennesker vil gjerne ha medieomtale. Når vanlige mennesker får medieomtale, er det som regel fordi de har forbrudt seg mot loven. Det han har gjort, er å ta vanlige mennesker ut i det uvante; han har tatt fra dem vanligheten. Det er ingen liten forbrytelse, egentlig, kan man tenkte seg, iallfall rent sosialt sett. Og ganske visst vet han det selv, men han ikke bare gjør det, i de foregående bindene, han gjør det om igjen nå. Tilgi ham, for han vet hva han gjør?
Den store finale
Knausgård har
sagt han vil gi seg som forfatter. Allerede samme dag boka utkom, var det bred dekning om at
siste setning i boka er at han ikke lenger skal være forfatter (det er forresten ikke sant, siste setning er en dedikasjon til familien hvor det står at han elser dem). Og anmeldere, lesere, journalister og nysgjerrigperer har gledet seg lenge til sjette og siste bind. Den store avslutningen. Er dette den? Nei. Heldigvis er det ikke det. For den som tar det for pålydende, må igjen minne seg om at det er en roman dette står skrevet i! Hva med det rent litterære, er det så en fantastisk avslutning vi står med mellom hendene (hvis vi altså orker vekten)? Nei. Det er nærmere en anti-avslutning, akkurat som dette er en anti-roman. Sant nok så oppsummerer Knausgård selv verket:
«Det har vært et eksperiment, og det har vært mislykket, for jeg har aldri engang vært i nærheten av å si det jeg egentlig mener og beskrive det jeg egentlig har sett, men ikke verdiløst, i alle fall ikke helt, for når en beskrivelse av et enkelt menneskes virkelighet, forsøkt gjort så oppriktig som mulig, blir vurdert som uetisk og vekker skandale, blir kraften i det sosiale synlig, og også måten det regulerer og kontrollerer det individuelle på. Kraften er enorm, for det jeg har skrevet om, har utelukkende vært vanlige hendelser, det har ikke vært noe oppsiktsvekkende med noe av det, slike ting hender hele tiden; både alkoholisme, utroskap, psykisk sykdom og onani, for bare å ta noe av det som har tatt veien fra denne romanen til avisoverskriftene.»
Og også her:
«Jeg er hans sønn. Historien om ham, Kai Åge Knausgård, er historien om meg, Karl Ove Knausgård. Den har jeg fortalt. Jeg har overdrevet, jeg har lagt til, jeg har trukket fra, og det er mye jeg ikke har forstått. Men det er ikke ham jeg har beskrevet, det er mitt bilde av ham. Det er ferdig nå.»
Men når alt kommer til alt, kunne det jo bare fortsatt og fortsatt med nye «Min kamp»-bind hvert år. Stoffet er jo hele tiden tilgjengelig. I et intervju – og et sted mot slutten av sjette bind – sier Knausgård at han etter å ha gitt «Min kamp. Tredje bok» til en rekke av barndomskameratene hvis oppvekst han hadde skrevet om, fikk tilbakemeldinger om at de var glade for boka. Og da, sier han, følte han at han hadde gitt dem barndommen tilbake. Eller historien om den. Den slutningen kan vi strekke ut til også å gjelde resten av mottakelsen, egentlig, sideløpende med alle de etiske (og for en stor del ubesvarte) spørsmålene: Knausgård har gitt skrift til livet sitt. Eller noe av livet sitt til skriften.
Thomas J.R. Marthinsen
MINE ANMELDELSER AV DE TIDLIGERE BØKENE:
‘
Knausgårds kamp’, om «Min kamp. Første bok»
‘
Utvidelse av kampsonen’, om «Min kamp. Andre bok»
‘
Tilbake til start’, om «Min kamp. Tredje bok»
‘
Årets første Knausgård’, om «Min kamp. Fjerde bok»
‘
Trangfødt mesterverk’, om «Min kamp. Femte bok»
