onsdag, februar 24, 2010

Årets første Knausgård

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Fjerde bok» for ABC Nyheter:

Han forteller om sin fars alkoholisme, en frustert jomfrutilværelse og forelskelsen i en 13 åring, men Knausgård skriver ikke lenger like nådeløst utleverende, mener vår anmelder.

I «Min kamp. Fjerde bok» tar Karl Ove Knausgård leseren med til den fiktive bygda Håfjord. Han er atten år gammel, han har søkt en stilling som vikarlærer for ett år, for å legge seg opp penger – og for å skrive. Han skal bli forfatter.

Vi er med ham når han ankommer den nordnorske bygda for første gang, og de første hundre sidene går med til å introdusere bygda, menneskene, skolen og elevene. Så gjør han et byks som strekker seg over to hundre sider, tilbake til ungdomstida i Kristiansand og den kronglete veien ut av familiens «lune rede». Resten av boka handler om lærertilværelsen i Håfjord.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra de første tre bøkene i romanserien; han er akkurat like opptatt av hva andre synes om ham nå som han var i barndommen. Han er akkurat like splittet mellom selvforakt og grandiositet. Men gjennom hele boka lurer spørsmålet, eller spøkelset: Når kommer historien fra Knausgårds debutroman «Ute av verden»? Når skal læreren forelske seg i sin trettenårige elev?

Ut av redet, inn i verden
I motsetning til de tre tidligere bøkene i serien, er denne mer tydelig oppdelt i to ulike deler. Og den første delen, som handler om å komme som attenåring til en bygd langt nord og møte menneskene som bor der, er stort sett nokså konvensjonell. Det er søringens forbauselse over den nordnorske gemytten, det er overraskelsen hans over gjestfrihet og alkoholkonsum, og det er fascinasjonen for det uttalte «enkle livet» til disse menneskene som lever her i midtnattsol eller stummende mørke døgnet rundt.

Det som dessverre preger første del av boka, foruten gjensynsgleden leseren føler etter å ha hatt fri fra «Min kamp»-universet siden desember, er at dette har Knausgård skrevet om før. I sin debutroman fra 1998 handler det om det samme; ankomsten har vi lest om, det å finne sin plass i et bitte lite lokalsamfunn nordpå og alle utfordringene med jenter har vi hørt før.

Det som er nytt, er at Knausgård i langt større grad bruker detaljveldet fra sin egen erindring. Her er detaljerte gjennomganger av musikkpreferanser, bøker og forfattere han leser og liker, og gjengivelsen av stedet føles også mer presis, mer konkret. Men det er også mer tydelig denne gangen, at avstanden mellom forfatteren og fortelleren er større. Knausgård skriver for eksempel:

«Jeg satte flasken på gulvet og konsentrerte meg om skoene. Da de var på, ramlet jeg ut i den lyse natten, ned til veien, hvor gjengen stod og ventet. Bussen stod parkert i en oppkjørsel hundre meter bortenfor. En av dem åpnet døren og satte seg i førersetet, vi andre kløv ombord og gikk innover den gamle, store doningen. Den var innredet med sofaer og bord og barskap, alt i plysj og finér, så det ut som. Vi satte oss ned, sjåføren startet den brummende motoren, og det var fram med flaskene og ned på veien, og da vi humpet bortover veien langs fjordsiden, var det med en drink i den ene hånden og en sigarett i den andre. Det var et eventyr.»

Problemet i denne første delen av boka, er at Knausgård for første gang i prosjektet mer forteller enn viser fram. Gjengivelsen av observasjoner av de andre, oppleves litt fikse, litt postulerte. Eller sagt på en annen måte: Han viser oss ikke at det var et eventyr, han forteller oss det. Og det er en svakhet som ikke har vært påtrengende i de tidligere «Min kamp»-bøkene. Denne anmelder er fristet til å våge påstanden om at han fortalte denne delen av historien skarpere i «Ute av verden».

Fra gutt til mann
Når det er sagt, byr tilbakeblikket på den siste gymnastida i Kristiansand på en langt rikere fortelling. Et tema som formelig syder som en blanding av et mareritt og en unggutts drøm gjennom hele boka, er drømmen om å debutere. Ikke som forfatter, men seksuelt. Her er Knausgård i sitt ess når det gjelder å beskrive følelser fra den gang han var ung. Frustrasjonen hans ligger tykt mellom linjene – og fabuleringene om hvordan det vil bli, dette, å ligge med noen, ha sex, knulle står ikke en millimeter tilbake fra den styrken Knausgård tidligere har turnert sin livshistorie. Han skriver:

«Jeg ville gitt hva som helst for å ligge med noen. Hvem som helst, egentlig. Om det skjedde med en jeg elsket, altså Hanne, eller med en hore, spilte ingen rolle, om det så skulle ha skjedd som en del av et satanistisk innvielsesritual med geiteblod og hetter, ville jeg ha sagtja, jeg er med på det. Men det var ikke noe man fikk, det var noe man tok. Nøyaktig på hvilken måte visste jeg ikke, og da ble det en ond sirkel, for når jeg ikke visste, ble jeg usikker, og var det noe som virket diskvalifiserende, noe de ikke ville ha, var det usikkerhet. Såpass hadde jeg forstått. Man måtte være sikker, bestemt, overbevisende. Men hvordan komme dit? Hvordan i Herrens navn komme dit? Hvordan gå fra det å stå foran ei jente i fullt dagslys, med alle klærne på, til å ligge med henne i mørket noen timer senere?»

Flere av disse beskrivelsene er morsomme, men de er også såre. For han lider under dette, den unge Knausgård. Det fyller bevisstheten hans dagen lang, gjennomsyrer ham totalt. Ja, ikke bare om dagen, for det viser seg snart at han også drømmer om jenter om natta – og at han ofte kommer i søvne. At han våkner opp med klebrige boksershorts han skyller i springen før han kaster dem i moras vaskekurv.

Kjærlighet og kulde
Som i de foregående bøkene, handler også dette fjerde bindet om forholdet mellom Karl Ove Knausgård og faren. Men denne gangen er det en litt annen far vi får se, og en gryende annerledes Karl Ove. Foreldrene skiller seg. Faren finner en ny kjæreste. Og begynner å drikke. Utviklingen fra denne første, begynnende drikkingen går tilsynelatende med stormskritt – og faren begynner å drikke ikke bare i helgene, men også på hverdager.

I de lange passasjene i boka hvor Knausgård vender tilbake til faren, er det partier som er så gode at det skinner av setningene. Dette er litteratur på sitt aller ypperste; dette er verdenslitteratur.

Faren, som vi kjenner som en hustyrann fra første og tredje bok, viser seg denne gangen fra en annen side. I tillegg til hardheten, kulden og det eksplosive temperamentet, dukker det opp et bilde av en sentimental, tidvis sterkt angrende far. Etter skilsmissen, drikker han mer. Og når han drikker, er det noen ganger Karl Ove han vender seg til med sin sårbarhet, sitt livs store sorg over å ha vært den faren han var i Karl Ove og Yngve Knausgårds oppvekst.

Det gjør direkte vondt å lese det, først og fremst fordi han er så tindrende klart skildret, faren, men også fordi Knausgård ikke går av veien for å beskrive hvor umulig det er for ham å åpne seg mot faren. En far han fortsatt er redd for, men nå også er begynt å se på med en slags medlidenhet. Samtalene han har med mora Sissel om faren, er også smertefulle å lese. Etter farens død, får vi vite, fant brødrene Knausgård noen notatbøker som tilhørte faren. Der hadde han, i stikkordsform, skrevet om dagene sidene. Om disse skriver Knausgård:

«Vi lever ikke livene våre alene, men det betyr ikke at vi ser dem vi lever det sammen med. Da pappa flyttet til Nord-Norge, og ikke lenger stod fysisk foran meg, med sin kropp og sin stemme, sitt temperament og sitt blikk, forsvant han på sett og vis ut av livet mitt, i den forstand at han ble redusert til et slags ubehag jeg av og til ble konfrontert med, når han ringte eller når noe minnet meg om ham, et slags felt i meg som ble aktivisert, og i det feltet lå alle mine følelser for ham, men ikke ham. Den jula han ringte fra Kanariøyene, og de ukene som fulgte, lete jeg senere om i notatbøkene hans. Der står han i sin egen rett, midt i sitt eget liv, og kanskje er det derfor det er så vondt å lese for meg, at han ikke bare er mye mer enn mine følelser for ham, men uendelig mye mer, et helt og levende menneske midt i livet.»

Så er det da vi, som lesere, får være med på en forvandling. For hva er det Knausgård gjør med «Min kamp»-bøkene? Ikke bare står han fram i all sin tydelighet med sitt eget liv, helt fra barnsbein og nesten opp til umiddelbar nåtid. Nei, han skriver også livet til faren sin. Kanskje er det her noe av styrken bak hele prosjektet trer tydeligst fram: faren står ikke lenger i sin egen rett, men i sønnens. Og denne sønnen har vokst opp med ham. Hater ham. Frykter ham. Men han elsker ham også, og det har det igjen blitt fantastisk litteratur av.

Ute av verden igjen
Framstillingen av livet som vikarlærer i den fiktive bygda Håfjord blir ekstra interessant av det faktum at Knausgård både implisitt og nokså eksplisitt lar det skinne igjennom at han har skildret det hele før, delvis fordekt, i debutromanen «Ute av verden». I den skildrer han inngående hvordan hovedpersonen Henrik Vankel forelsker seg i sin trettenårige elev. I «Min kamp. Fjerde bok» får vi skildringen på nytt, men ikke like utbrodert. Her heter en av elevene hans Andrea. Hun er tydelig forelsket i vikarlæreren sin, men i motsetning til det som har kjennetegner Knausgårds prosjekt hittil, er det som om han innhyller det hele i en slags tåke. Kort sagt er det vanskelig å vite hvem av historiene – den i «Ute av verden» eller denne i «Min kamp» – som sier mest om sannheten.

Her blir det, kanskje for første gang, tydelig at Knausgård helt klart har skrevet om livet sitt til å bli en roman. Det er som om historien i debutboka og fortellingen fra Håfjord i denne boka blir til to parallelle løp. Hver seg forteller de en del av det hele, men det er ikke godt å si hvordan de overlapper, eller om de i det hele tatt gjør det. For også i denne boka kysser han en trettenåring, også i denne boka slår hjertet hans hardt når han ser Andrea sitte i klasserommet og rødme når han møter blikket hennes. Men det er hyllet inn i alkohol, i fyllesyke og uklare formuleringer. Innimellom stiger det likevel til overflaten, som når han skriver:

«Jeg har aldri dratt tilbake dit, men har av og til mareritt om det, virkelig forferdelige mareritt, som ikke består av noe annet enn at jeg kommer kjørende inn i bygda igjen etter alle disse årene. Det er tydeligvis ille nok. Hvorfor? Hendte det forferdelige ting der? Gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort? Noe forferdelig? Jeg mener, utover å rave full og ukontrollert rundt om nettene?»

Men vi får ikke hele historien. Han oppsøker Andrea og venninna hennes senere, etter at han har debutert med «Ute av verden», men vi får ikke vite noe mer. Annet enn vage antydninger. Han skriver:

«Jeg skrev en gang en roman som utspilte seg der. Den romanen skrev jeg i blinde. Jeg hadde ikke tanke for forholdet mellom fiksjon og virkelighet. (…) Historien var jo ikke tatt ut av luften. Tvert imot, det var i luften den lå. Jeg arbeidet som lærer der oppe et år, og når jeg av og til kunne glede meg over å skulle gå på jobb om morgenen, var det fordi hun var der. Hun: Andrea.»

Karl Ove Knausgård gjør det derfor med «Min kamp. Fjerde bok» klinkende klart at det er romanforfatter han er. At det er han som bestemmer hva som står på sidene. Også selv om han har bedyret at det er sitt eget liv han vil undersøke i minste detalj. Med fjerde bok i serien forteller han oss at det kanskje ikke alle undersøkelsene han vil fortelle alt om. At det også er hendelser i livet selv han ikke kan skrive om. Det gjør at «Min kamp. Fjerde bok» sikkert vil skuffe noen sensasjonshungrige lesere, men at den samtidig viser fram hva stor litteratur virkelig har kraft til å gjøre.

5 av 6 stjerner.

6 kommentarer:

kjepphest sa...

Ser at denne ikke har blitt klipt ut og havnet under boken på Oktobers nettsider som de tre andre. Selv om du også her er raus med skryten.

Thomas sa...

Hehe. Jeg tror de har mer enn nok med å først skulle samle sammen alle anmeldelsene - og så gradvis utporsjonere dem på nettsida si!

Janke sa...

Takk Thomas. Jeg gleder meg vilt til å lese den. Har vært i utlandet denne uken, og har kjent på suget etter at den ble lagt ut i butikkene. I morgen er det direkte til bokhandelen. Dette blir en fantastisk leseuke :-)

Thomas sa...

Janke: Gled deg!

lisbethfalling sa...

Vel, ser du er overstadig begeistret for Knausgårds 4. bok. Du overbeviser ikke meg. Stor litteratur du liksom - det kan jeg aldri tenke meg at dette er.

Thomas sa...

Det er synd jeg ikke klarer å overbevise deg. Men hva om du leste den selv, da? For å forsikre deg om at du har rett? =)

Legg inn en kommentar