September's passing

Sympatiskjorter for Burma

I morgen, fredag, skal verden farges rød. Ikke av blod, men av røde skjorter, t-skjorter og helt sikkert andre røde plagg (Anne B. Ragde har varslet innkjøp av en rød topp hun har planer om å bruke under blazeren) – for å symbolisere til de stakkars jævlene som gjør opprør i Mandalay og Ragoon om at vi er på deres side. At vi også gjerne skulle ha sett at de endelig blir kvitt den hersens militærbanden som har sittet ved makta (unnskyld, skutt seg til makta) siden 1962.

Hvis det er noen som skulle falle for fristelsen til å stille spørsmålstegn ved det mulige paradokset at kommunister støtter demokratiske demonstrasjoner mot et kommunistisk regime: Shut up. Militærjuntaen i Burma har ingen ting med kommunisme å gjøre. Det handler om maktsjuke, mord og jævelskap. Og det er ikke noen jævla -isme, det er forblindelse, ignoranse og ondskap.

Så, gjør et slag for noe som er større enn deg: Få på deg noe rødt i morgen!

Jul for Gustav

Ti på seks sto Gustav foran frysedisken og kikket ned på filetene som lå der i sine glansede pakninger. Det var julaften, og han skulle stenge butikken klokka seks. Han hadde gått fortumlet rundt i butikken helt siden formiddagen. Da hadde hun revet opp døra til butikksjefkontoret hans. Hun hadde vært en furie, hun hadde spyttet og kalt ham mannevond. Da hun smelte igjen døra, hadde han sittet uvirksom noen minutter. Fingrene hadde lekt tanketomt med ei av saksene som lå på skrivebordet. Så hadde han reist seg, skjøvet stolen fra bordet så det klirret i stabelen med vørterøl som var utgått på dato. De hadde ikke hadde hatt noe annet sted å sette dem, ikke nå i julestria. Da han kom ut, var det mørkt. Butikkfasaden var opplyst av de sterke lyskasterne han visste var synlige over en kilometer unna (han hadde selv vært med på å bestille dem). Han så snøfnuggene bare i lyskjeglen.

Han løp hele veien hjem. Ikke hjem til seg, men opp bakken, langsmed den gamle turstien ved elva, opp til henne. Hun bodde i førsteetasje i en rekkehusleilighet like bak lekeplassen. Da han nådde fram til døra, måtte han bøye seg mot karmen. Tunge drag av kald luft. Hjertet galloperte, han synes han kunne se det gjennom den tynne butikkskjorta. Faen, at det skal være så følsomt, tenkte han. Han banket på.

Noen korte timer på jorda, eller: Heia Posten!

Etter en lang dag på skolen med undervisning og kritikk av ens egne (og en samlet klasses) litterære forsøk, var det en fryd å komme til studenthjemmet, skli nøkkelen i postkassestativet – og bli bønnhørt. Forlagsguden Cappelen og bokhandelguden Haugen Bok hadde denne gangen slått hjernene sine sammen og klart å sende avgårde en bok i min retning. Og hvilken bok! Direkte fra Ingvar Ambjørnsens Tyskland kommer boka om den avdanka journalisten C.O. Gedde. Den kan vel kalles hans andre «tysklandsroman», men så er hovedpersonen saktens norsk (i eksil).

Fra vaskeseddelen:
«60 år gamle Claes Otto Gedde, norsk, tidligere TV-vert og journalist, har sett høyden av sin karriere og er for nedadgående. Han innser bare vagt at folk er begynt å le litt bak ryggen hans. Han har sittet noen måneder i Belgia og skrevet en kokebok om det gamle belgiske kjøkken, som skal lanseres på bokmessen i Frankfurt. Det blir ingen stor suksess. Nå lengter han etter å gå i hi i Berlin en vinter, i en avdød venninnes leilighet. Bare ligge i mørket og høre de fjerne lydene fra Berlin, ligge helt stille og vite at døren er låst og at ingen vil komme. Men han får ikke den roen han har ønsket seg.»

Selv om tittelen på boka er «En lang natt på jorden», blir dessverre leseropplevelsen bare noen korte timer på jorda.

Jubileum

Han sier:
– Sett bort fra at jeg ikke liker det.
Margit retter seg opp i ryggen, kikker over bordet på ektemannen. Men det er jo min sekstiårsdag! Hun vet ikke hva hun skal si, ordene klumper seg. Otto kikker uavbrutt på fjernsynsskjermen og sier ikke mer. Margit kjenner presset mot tinningene igjen. Hun forsøker å få øyekontakt med ham, men det virker ikke som om han kjenner tyngden av blikket hennes på seg. Han bøyer seg ned for å ta opp kaffekanna, hele tida med blikket rettet mot tv-apparatet. Så sier hun navnet hans. Han ser opp.
– Det er sekstiårsdagen min, Otto. Sekstiårsdagen.
– Ja.
Det blir stille mellom dem. På tv-skjermen er det en som vinner 10 000 kroner fordi hun forskjellen på golden retriever og flat coated retriever. Margit har blikket i teppet.
– Vi behøver ikke invitere ham for det, sier Otto omsider, – Det er det jeg mener. Sett bort fra at jeg ikke liker tanken på å ha han her i stua mi, behøver du ikke invitere ham. Det er ikke sånn at man må invitere alle i familien bare man fyller år. Herregud, Margit.
Margit holder inne. Otto ser på tv-en.
– Han er broren min.
– Tenk, det vet jeg, du. Det har ingen ting med saken å gjøre.
– For meg, så! Jeg vil ha broren min her på min egen sekstiårsdag.
– Da må du klare deg uten meg.
– At du kan være så kald, Otto. At du …
Margit reiser seg. Det suser i ørene. Hun går ut på kjøkkenet.
Otto plukker opp fjernkontrollen.

Halv fire piper det i kjelelokket. Margit drar ei hand over panna. Det dugger på brillene hennes, og potetene er klare. Hun finner fram tallerkner, glass, bestikk. Gryta med torsk. Saltet. Hun roper ut i stua. Hører det statiske sukket i tv-apparatet når Otto slår det av. Lyden av buksestoff mot lenestolen idet han reiser seg. Hun hører at han kremter, rensker halsen.
– Det er kokt torsk.
Otto sier ikke noe, men setter seg ned ved kjøkkenbordet. Han lukker vinduet hun har satt opp for å få matosen ut av rommet. Margit står med ansiktet mot skapdørene over utslagsvasken og heller vannet av fisken. Tenker, hva om jeg helte ut fisken også. Hva om jeg kastet potetene. Da måtte han høre.
– Jeg … jeg kommer til å sende ham en invitasjon, sier hun og setter seg ned ved den andre enden.
Otto kikker et øyeblikk opp på henne. Så ser han ned igjen, på fisken. Gaffelen som spidder en torskebit i kjelen og drar den over på tallerkenen.
– Det gjør du ikke.
– Jo.
– Du gjør det ikke.
Otto retter gaffelen mot henne når han uttaler ordene. Lar blikket hvile noen sekunder, før han kikker ned. Det blir stille på kjøkkenet. Lyden av Ottos gaffel skraper over porselenet fra Porsgrund fabrikker. Margit sitter som stivnet.
– Det er mitt hus også.
Otto tar en ny munnfull. Holder blikket på maten.
– Da får du velge.
Margit kikker på ektemannen sin. Hun ser ham føre gaffelen med fisk inn i munnen. En flik av hvitt fiskekjøtt kleber til munnviken hans. Han heller smeltet smør over potetene. Mengden frastøter henne.
– Jeg kommer til å ta det valget, Otto.
Stemmen hennes bevrer, men hun kan ikke for det.
– Fint det. Sender du saltet?