Jubileum

Han sier:
– Sett bort fra at jeg ikke liker det.
Margit retter seg opp i ryggen, kikker over bordet på ektemannen. Men det er jo min sekstiårsdag! Hun vet ikke hva hun skal si, ordene klumper seg. Otto kikker uavbrutt på fjernsynsskjermen og sier ikke mer. Margit kjenner presset mot tinningene igjen. Hun forsøker å få øyekontakt med ham, men det virker ikke som om han kjenner tyngden av blikket hennes på seg. Han bøyer seg ned for å ta opp kaffekanna, hele tida med blikket rettet mot tv-apparatet. Så sier hun navnet hans. Han ser opp.
– Det er sekstiårsdagen min, Otto. Sekstiårsdagen.
– Ja.
Det blir stille mellom dem. På tv-skjermen er det en som vinner 10 000 kroner fordi hun forskjellen på golden retriever og flat coated retriever. Margit har blikket i teppet.
– Vi behøver ikke invitere ham for det, sier Otto omsider, – Det er det jeg mener. Sett bort fra at jeg ikke liker tanken på å ha han her i stua mi, behøver du ikke invitere ham. Det er ikke sånn at man må invitere alle i familien bare man fyller år. Herregud, Margit.
Margit holder inne. Otto ser på tv-en.
– Han er broren min.
– Tenk, det vet jeg, du. Det har ingen ting med saken å gjøre.
– For meg, så! Jeg vil ha broren min her på min egen sekstiårsdag.
– Da må du klare deg uten meg.
– At du kan være så kald, Otto. At du …
Margit reiser seg. Det suser i ørene. Hun går ut på kjøkkenet.
Otto plukker opp fjernkontrollen.

Halv fire piper det i kjelelokket. Margit drar ei hand over panna. Det dugger på brillene hennes, og potetene er klare. Hun finner fram tallerkner, glass, bestikk. Gryta med torsk. Saltet. Hun roper ut i stua. Hører det statiske sukket i tv-apparatet når Otto slår det av. Lyden av buksestoff mot lenestolen idet han reiser seg. Hun hører at han kremter, rensker halsen.
– Det er kokt torsk.
Otto sier ikke noe, men setter seg ned ved kjøkkenbordet. Han lukker vinduet hun har satt opp for å få matosen ut av rommet. Margit står med ansiktet mot skapdørene over utslagsvasken og heller vannet av fisken. Tenker, hva om jeg helte ut fisken også. Hva om jeg kastet potetene. Da måtte han høre.
– Jeg … jeg kommer til å sende ham en invitasjon, sier hun og setter seg ned ved den andre enden.
Otto kikker et øyeblikk opp på henne. Så ser han ned igjen, på fisken. Gaffelen som spidder en torskebit i kjelen og drar den over på tallerkenen.
– Det gjør du ikke.
– Jo.
– Du gjør det ikke.
Otto retter gaffelen mot henne når han uttaler ordene. Lar blikket hvile noen sekunder, før han kikker ned. Det blir stille på kjøkkenet. Lyden av Ottos gaffel skraper over porselenet fra Porsgrund fabrikker. Margit sitter som stivnet.
– Det er mitt hus også.
Otto tar en ny munnfull. Holder blikket på maten.
– Da får du velge.
Margit kikker på ektemannen sin. Hun ser ham føre gaffelen med fisk inn i munnen. En flik av hvitt fiskekjøtt kleber til munnviken hans. Han heller smeltet smør over potetene. Mengden frastøter henne.
– Jeg kommer til å ta det valget, Otto.
Stemmen hennes bevrer, men hun kan ikke for det.
– Fint det. Sender du saltet?