Skriften på veggen

Jeg fikk innskytelsen da jeg hadde forvillet meg inn på Nille på Bø-senteret for å kjøpe tørkestativ. Av en eller annen grunn snudde jeg meg 180 grader. Der lå de stablet. Lerretsdukene. Du vet, de man trygt kan dandere på bordet for så å invitere familien til grisemat uten at det får noen som helst konsekvenser for hverken familiesamholdet eller bordestetikken. Den kjøper du, sa jeg til meg sjøl. Jeg fikk også fingrene i dobbeltsidig teip og veggkitt.

Dernest kjørte jeg ytterst rolig tilbake til studenthjemmet.

Der jeg gikk jeg pedantisk til verks. Jeg spente ut lerretet på gølvet, reiv av en passelig lengde (2,5 meter etter nærsynt øyesyn krydret med en smule skjeve hornhinner) og ga meg til å bakse noe voldsomt. Den skulle nemlig opp på veggen. Jo, det var denne tanken som hadde slått meg: Du skal ha skriften på veggen! In your face, unge herr forfatterjypling. Etter mye om og litt men fikk jeg den saktens opp. Så var det meg og printeren, printeren og meg i gode ti minutter. Arkene lot seg velvillig spytte ut. Jeg rev av veggkitt og ga meg til å sparkle det blanke lerretet. Det var en god følelse. Jeg innbiller meg at Erlend Loe har noe av den samme arbeidsmåten, men det er jeg slett ikke sikker på. Det er bare en følelse jeg har. Kanskje bedriver også Johan Harstad noe av det samme. Uten at det egentlig har noe som helst å si.

Følelsen av å våkne opp til «Frank» har i lang tid vært ubevisst. Nå er den også bevisst. Den henger der, svart på hvitt. Jeg har altså malt fanden på veggen. Men er det noe Rolling Stones har lært meg, er det at man skal ha litt sympati.