NRK sendte en dokumentarfilm om utdøde folkeslag. Det var en lørdagskveld og Frank satt og fulgte nøye med. I hånden hadde han en blokk, som han noterte på. Programmet handlet om liv og død, om kunsten som avbildet livet etter døden. Groteske malerier av helvetes pinsler og blågrå djevler med kløyvde tunger, og harmoniske, nesten barnslige bilder av himmerik. Frank visste ikke hvilken av avbildingene av etterlivet som skremte ham mest. Etruskerne, folkeslaget som bodde i Italia-traktene før romerne gjorde det til sitt, ga verden det første bildet av frelse noensinne. Frelse forstått som valget mellom helvete og himmel. Hvor du kom når du utåndet, tenkte etruskerne seg, avhang av hvordan du levde livet ditt her. Om du var villig til å ofre deg for fellesskapet – eller om du så deg selv som universets sentrum. Gjorde du det, kom du lukt til helvete. Slik fikk etruskerne rustet folket til kamp mot romernes hær. En kamp de tapte. Det eneste vi har igjen fra etruskerne, er de dødes byer. Massive steinbygninger dekket av århundregammel mold, trær som har stått i generasjoner og strukket bladene viljeløst mot himmelen. Trehusene de levende blant etruskerne bodde i, vet vi ingen ting om. De er vekk. Forstøvet. Glemt. Men de dødes byer, samlingene av lik, av forseggjorte steinmalerier som viser nettopp frelsen, valget mellom himmel og helvete, står igjen.
Frank tok en slurk av kaffekoppen. Den var lunken. I sideblikket festet oppmerksomheten hans seg på telefonen, den grå telefonen med nummerskive. Den var dekket av et fint lag støv. En edderkopp holdt på å bygge en matfelle i telefonledningens spiraler. Det fikk den gjøre uten Franks bekymring. Han drepte aldri edderkopper, for de betydde lykke i et værelse. Det er ikke sikkert lykken forsvinner om man dreper en edderkopp, men ettersom man aldri kan vite, er det best å la være. Man vil ikke frarøve seg selv muligheten. Han hadde på følelsen at den ville ringe. Noe av uhyggen i programmet hadde forplantet seg inn i stua og satt seg i brystet hans. Hvis telefonen ringte nå …
Riiing, riiing.
Frank skvatt så kaffekoppen havnet på gulvet. Han spratt opp. Hjerteslagene dundret i tinningene, han heiv etter pusten. Edderkoppen var forsvunnet fra det halvspundne nettet. Han røsket til seg telefonrøret, støvet virlet opp og fikk øynene hans til å renne.
– Hallo?
Frank svarte ikke, det kom ikke en lyd fra strupen hans.
– Ha-llo?
Det var en damestemme. Ung. Frank skjønte ikke hvem den kunne tilhøre. Men det var ikke Margits. Han kremtet, rensket stemmebåndet. Det var en uke siden sist han hadde snakket.
– Ja, det er Frank Lerke. Hvem … hvem snakker jeg med?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar