September's passing

Sympatiskjorter for Burma

I morgen, fredag, skal verden farges rød. Ikke av blod, men av røde skjorter, t-skjorter og helt sikkert andre røde plagg (Anne B. Ragde har varslet innkjøp av en rød topp hun har planer om å bruke under blazeren) – for å symbolisere til de stakkars jævlene som gjør opprør i Mandalay og Ragoon om at vi er på deres side. At vi også gjerne skulle ha sett at de endelig blir kvitt den hersens militærbanden som har sittet ved makta (unnskyld, skutt seg til makta) siden 1962.

Hvis det er noen som skulle falle for fristelsen til å stille spørsmålstegn ved det mulige paradokset at kommunister støtter demokratiske demonstrasjoner mot et kommunistisk regime: Shut up. Militærjuntaen i Burma har ingen ting med kommunisme å gjøre. Det handler om maktsjuke, mord og jævelskap. Og det er ikke noen jævla -isme, det er forblindelse, ignoranse og ondskap.

Så, gjør et slag for noe som er større enn deg: Få på deg noe rødt i morgen!

Jul for Gustav

Ti på seks sto Gustav foran frysedisken og kikket ned på filetene som lå der i sine glansede pakninger. Det var julaften, og han skulle stenge butikken klokka seks. Han hadde gått fortumlet rundt i butikken helt siden formiddagen. Da hadde hun revet opp døra til butikksjefkontoret hans. Hun hadde vært en furie, hun hadde spyttet og kalt ham mannevond. Da hun smelte igjen døra, hadde han sittet uvirksom noen minutter. Fingrene hadde lekt tanketomt med ei av saksene som lå på skrivebordet. Så hadde han reist seg, skjøvet stolen fra bordet så det klirret i stabelen med vørterøl som var utgått på dato. De hadde ikke hadde hatt noe annet sted å sette dem, ikke nå i julestria. Da han kom ut, var det mørkt. Butikkfasaden var opplyst av de sterke lyskasterne han visste var synlige over en kilometer unna (han hadde selv vært med på å bestille dem). Han så snøfnuggene bare i lyskjeglen.

Han løp hele veien hjem. Ikke hjem til seg, men opp bakken, langsmed den gamle turstien ved elva, opp til henne. Hun bodde i førsteetasje i en rekkehusleilighet like bak lekeplassen. Da han nådde fram til døra, måtte han bøye seg mot karmen. Tunge drag av kald luft. Hjertet galloperte, han synes han kunne se det gjennom den tynne butikkskjorta. Faen, at det skal være så følsomt, tenkte han. Han banket på.

Noen korte timer på jorda, eller: Heia Posten!

Etter en lang dag på skolen med undervisning og kritikk av ens egne (og en samlet klasses) litterære forsøk, var det en fryd å komme til studenthjemmet, skli nøkkelen i postkassestativet – og bli bønnhørt. Forlagsguden Cappelen og bokhandelguden Haugen Bok hadde denne gangen slått hjernene sine sammen og klart å sende avgårde en bok i min retning. Og hvilken bok! Direkte fra Ingvar Ambjørnsens Tyskland kommer boka om den avdanka journalisten C.O. Gedde. Den kan vel kalles hans andre «tysklandsroman», men så er hovedpersonen saktens norsk (i eksil).

Fra vaskeseddelen:
«60 år gamle Claes Otto Gedde, norsk, tidligere TV-vert og journalist, har sett høyden av sin karriere og er for nedadgående. Han innser bare vagt at folk er begynt å le litt bak ryggen hans. Han har sittet noen måneder i Belgia og skrevet en kokebok om det gamle belgiske kjøkken, som skal lanseres på bokmessen i Frankfurt. Det blir ingen stor suksess. Nå lengter han etter å gå i hi i Berlin en vinter, i en avdød venninnes leilighet. Bare ligge i mørket og høre de fjerne lydene fra Berlin, ligge helt stille og vite at døren er låst og at ingen vil komme. Men han får ikke den roen han har ønsket seg.»

Selv om tittelen på boka er «En lang natt på jorden», blir dessverre leseropplevelsen bare noen korte timer på jorda.

Jubileum

Han sier:
– Sett bort fra at jeg ikke liker det.
Margit retter seg opp i ryggen, kikker over bordet på ektemannen. Men det er jo min sekstiårsdag! Hun vet ikke hva hun skal si, ordene klumper seg. Otto kikker uavbrutt på fjernsynsskjermen og sier ikke mer. Margit kjenner presset mot tinningene igjen. Hun forsøker å få øyekontakt med ham, men det virker ikke som om han kjenner tyngden av blikket hennes på seg. Han bøyer seg ned for å ta opp kaffekanna, hele tida med blikket rettet mot tv-apparatet. Så sier hun navnet hans. Han ser opp.
– Det er sekstiårsdagen min, Otto. Sekstiårsdagen.
– Ja.
Det blir stille mellom dem. På tv-skjermen er det en som vinner 10 000 kroner fordi hun forskjellen på golden retriever og flat coated retriever. Margit har blikket i teppet.
– Vi behøver ikke invitere ham for det, sier Otto omsider, – Det er det jeg mener. Sett bort fra at jeg ikke liker tanken på å ha han her i stua mi, behøver du ikke invitere ham. Det er ikke sånn at man må invitere alle i familien bare man fyller år. Herregud, Margit.
Margit holder inne. Otto ser på tv-en.
– Han er broren min.
– Tenk, det vet jeg, du. Det har ingen ting med saken å gjøre.
– For meg, så! Jeg vil ha broren min her på min egen sekstiårsdag.
– Da må du klare deg uten meg.
– At du kan være så kald, Otto. At du …
Margit reiser seg. Det suser i ørene. Hun går ut på kjøkkenet.
Otto plukker opp fjernkontrollen.

Halv fire piper det i kjelelokket. Margit drar ei hand over panna. Det dugger på brillene hennes, og potetene er klare. Hun finner fram tallerkner, glass, bestikk. Gryta med torsk. Saltet. Hun roper ut i stua. Hører det statiske sukket i tv-apparatet når Otto slår det av. Lyden av buksestoff mot lenestolen idet han reiser seg. Hun hører at han kremter, rensker halsen.
– Det er kokt torsk.
Otto sier ikke noe, men setter seg ned ved kjøkkenbordet. Han lukker vinduet hun har satt opp for å få matosen ut av rommet. Margit står med ansiktet mot skapdørene over utslagsvasken og heller vannet av fisken. Tenker, hva om jeg helte ut fisken også. Hva om jeg kastet potetene. Da måtte han høre.
– Jeg … jeg kommer til å sende ham en invitasjon, sier hun og setter seg ned ved den andre enden.
Otto kikker et øyeblikk opp på henne. Så ser han ned igjen, på fisken. Gaffelen som spidder en torskebit i kjelen og drar den over på tallerkenen.
– Det gjør du ikke.
– Jo.
– Du gjør det ikke.
Otto retter gaffelen mot henne når han uttaler ordene. Lar blikket hvile noen sekunder, før han kikker ned. Det blir stille på kjøkkenet. Lyden av Ottos gaffel skraper over porselenet fra Porsgrund fabrikker. Margit sitter som stivnet.
– Det er mitt hus også.
Otto tar en ny munnfull. Holder blikket på maten.
– Da får du velge.
Margit kikker på ektemannen sin. Hun ser ham føre gaffelen med fisk inn i munnen. En flik av hvitt fiskekjøtt kleber til munnviken hans. Han heller smeltet smør over potetene. Mengden frastøter henne.
– Jeg kommer til å ta det valget, Otto.
Stemmen hennes bevrer, men hun kan ikke for det.
– Fint det. Sender du saltet?

Skriften på veggen

Jeg fikk innskytelsen da jeg hadde forvillet meg inn på Nille på Bø-senteret for å kjøpe tørkestativ. Av en eller annen grunn snudde jeg meg 180 grader. Der lå de stablet. Lerretsdukene. Du vet, de man trygt kan dandere på bordet for så å invitere familien til grisemat uten at det får noen som helst konsekvenser for hverken familiesamholdet eller bordestetikken. Den kjøper du, sa jeg til meg sjøl. Jeg fikk også fingrene i dobbeltsidig teip og veggkitt.

Dernest kjørte jeg ytterst rolig tilbake til studenthjemmet.

Der jeg gikk jeg pedantisk til verks. Jeg spente ut lerretet på gølvet, reiv av en passelig lengde (2,5 meter etter nærsynt øyesyn krydret med en smule skjeve hornhinner) og ga meg til å bakse noe voldsomt. Den skulle nemlig opp på veggen. Jo, det var denne tanken som hadde slått meg: Du skal ha skriften på veggen! In your face, unge herr forfatterjypling. Etter mye om og litt men fikk jeg den saktens opp. Så var det meg og printeren, printeren og meg i gode ti minutter. Arkene lot seg velvillig spytte ut. Jeg rev av veggkitt og ga meg til å sparkle det blanke lerretet. Det var en god følelse. Jeg innbiller meg at Erlend Loe har noe av den samme arbeidsmåten, men det er jeg slett ikke sikker på. Det er bare en følelse jeg har. Kanskje bedriver også Johan Harstad noe av det samme. Uten at det egentlig har noe som helst å si.

Følelsen av å våkne opp til «Frank» har i lang tid vært ubevisst. Nå er den også bevisst. Den henger der, svart på hvitt. Jeg har altså malt fanden på veggen. Men er det noe Rolling Stones har lært meg, er det at man skal ha litt sympati.

Tupperware

Etter å ha bodd noen uker i det nye rekkehuset, bestemte Lisbeth seg for å invitere Margit, ikke Margit og Otto, på besøk. Aldersforskjellen kusinene imellom var tjue år. I perioden etter at Margit giftet seg med Otto, var sammentreffene blitt sjeldnere. Begge satte stor pris på de få møtene i løpet av et år, og begge næret en mistanke om at den andre hadde lyst til – ja, behov for – å møtes oftere.

Men det var dette med Otto.

Lisbeth sendte av gårde en invitasjon til «innflytningsfest for jenter», men hun sendte den bare til én person. Slik ville Margit slippe å måtte forklare Otto hvorfor han ikke var invitert, tenkte Lisbeth. Invitasjonen postla hun en torsdag. Lørdagen etter ringte telefonen, så tidlig som klokka ni om morgenen.
– Ja, hallo, det er Lisbeth Anken?
–Hei Lisbeth!
–Margit!
– Takk for invitasjonen. Eh, unnskyld for at jeg ringer så tidlig. Otto skulle en tur på Byggmaker Jørgensen, de har visstnok et tilbud på motorsager. Det gjaldt bare de tretti første kundene.
– Javel.
– Ja, og så tenkte jeg at du kanskje var oppe allerede?
– Hehe, for å være helt ærlig, vekte du meg. Men det gjør ikke noe, jeg hadde vekkerklokka på halv ti, uansett.
Margit mumlet et slags ja.
– Så du kommer på innflyttingsfesten?
– Å ja, det er klart. Det var neste lørdag, var det ikke?
– Jo. Klokka … seks, passer det?
– Seks er fint. Otto … jeg mener, jeg sa til Otto at vi ble en hel jentegjeng. At vi hadde snakket sammen i telefonen om festen og at du hadde invitert en gjeng fra jobben. Det … jeg håper ikke det var dumt?
– Nei. Fint det. Om han ringer, skal jeg sørge for å fable om pysjamasfester, Tupperware og sminkekveld til han legger på.
Margit svarte ikke med én gang. Så sa hun:
– Takk.
– Pøh. Men da sees vi lørdag?
– Det gjør vi. Jeg gleder meg.

Lisbeth ble sittende med telefonrøret i fanget, til lyden av summetonen, den aggressive varianten som sviver på telenettet når noen legger på. Hun lurte på hva i all verden Otto skulle med en motorsag. Mannen pleide jo ikke gjøre et fornuftig slag rundt huset. Og fikk ikke Margit ved fra broren sin, Frank? Lisbeth tuslet inn på kjøkkenet, trykket ned startknappen på vannkokeren (hun var alltid påpasselig med å gjøre den klar om kvelden) og hentet en kopp ned fra skapet. Så trakk hun på seg slåbrokken, snørte den i livet, og gikk ut for å hente avisa. Lokalavisa Fjordbladet var av den heller labre sorten. Den eneste grunnen til at hun abonnerte, var tv-guiden bakerst i bladet og fødsels- og dødsannonsene. Det er alltid fint å holde en viss oversikt over hvem som ankommer en by og hvem som tar sitt endelige farvel med den.

*

Da de var halvveis nede i andre vinflaske, vred Margit på seg i sofaen. Hun satt med begge føttene oppunder seg, som om hun frøs. Peisen fikk veden til å sprake.
– Det er en ting jeg skulle ha spurt deg om, Lisbeth.
– Ja?
– Jo, du vet … Frank. Broren min.
– Hva med ham? Er det skjedd noe?
– Nei, neida, det er ikke skjedd noe. Men … ja, du vet den motorsagen Otto var så ivrig etter å kjøpe? Vel, vi har jo alltid fått fyringsved av Frank. Men så i år, jeg aner ikke hvorfor, sa Otto at det ikke kom på tale å ta imot mer fra den kanten.
– Å? Har det skjedd noe mellom dem?
– Eh … skjedd og skjedd. Du vet kanskje ikke at de kjenner hverandre fra da de var unge?
– Gjør de det? Det har jeg aldri hørt før.
– Nei.
– Hvordan da, mener du?
– Jo, det skal jeg fortelle deg. Men … uff, nå føler jeg meg barnslig, men du må love å ikke si et ord til Otto?

På tv

NRK sendte en dokumentarfilm om utdøde folkeslag. Det var en lørdagskveld og Frank satt og fulgte nøye med. I hånden hadde han en blokk, som han noterte på. Programmet handlet om liv og død, om kunsten som avbildet livet etter døden. Groteske malerier av helvetes pinsler og blågrå djevler med kløyvde tunger, og harmoniske, nesten barnslige bilder av himmerik. Frank visste ikke hvilken av avbildingene av etterlivet som skremte ham mest. Etruskerne, folkeslaget som bodde i Italia-traktene før romerne gjorde det til sitt, ga verden det første bildet av frelse noensinne. Frelse forstått som valget mellom helvete og himmel. Hvor du kom når du utåndet, tenkte etruskerne seg, avhang av hvordan du levde livet ditt her. Om du var villig til å ofre deg for fellesskapet – eller om du så deg selv som universets sentrum. Gjorde du det, kom du lukt til helvete. Slik fikk etruskerne rustet folket til kamp mot romernes hær. En kamp de tapte. Det eneste vi har igjen fra etruskerne, er de dødes byer. Massive steinbygninger dekket av århundregammel mold, trær som har stått i generasjoner og strukket bladene viljeløst mot himmelen. Trehusene de levende blant etruskerne bodde i, vet vi ingen ting om. De er vekk. Forstøvet. Glemt. Men de dødes byer, samlingene av lik, av forseggjorte steinmalerier som viser nettopp frelsen, valget mellom himmel og helvete, står igjen.

Frank tok en slurk av kaffekoppen. Den var lunken. I sideblikket festet oppmerksomheten hans seg på telefonen, den grå telefonen med nummerskive. Den var dekket av et fint lag støv. En edderkopp holdt på å bygge en matfelle i telefonledningens spiraler. Det fikk den gjøre uten Franks bekymring. Han drepte aldri edderkopper, for de betydde lykke i et værelse. Det er ikke sikkert lykken forsvinner om man dreper en edderkopp, men ettersom man aldri kan vite, er det best å la være. Man vil ikke frarøve seg selv muligheten. Han hadde på følelsen at den ville ringe. Noe av uhyggen i programmet hadde forplantet seg inn i stua og satt seg i brystet hans. Hvis telefonen ringte nå …

Riiing, riiing.

Frank skvatt så kaffekoppen havnet på gulvet. Han spratt opp. Hjerteslagene dundret i tinningene, han heiv etter pusten. Edderkoppen var forsvunnet fra det halvspundne nettet. Han røsket til seg telefonrøret, støvet virlet opp og fikk øynene hans til å renne.
– Hallo?
Frank svarte ikke, det kom ikke en lyd fra strupen hans.
– Ha-llo?
Det var en damestemme. Ung. Frank skjønte ikke hvem den kunne tilhøre. Men det var ikke Margits. Han kremtet, rensket stemmebåndet. Det var en uke siden sist han hadde snakket.
– Ja, det er Frank Lerke. Hvem … hvem snakker jeg med?

Påfyll for sultne hjerner:

For at jeg skal bevare noe av vettet jeg har, gjør jeg nå et nytt forsøk på å ramse opp blogger jeg synes duger. Her finnes slett ingen kategorisering av bloggene eller deres blogger. Dette er ingen liste over gode og dårlige mennesker. Det er slett ikke sikkert at linkene er oppdatert, men da finner du sikkert ei tilsvarende liste som du kan klikke deg videre fra når du først har klikket og så videre og så videre inntil du plutselig befinner deg på Facebook og forbanner internettet og i det hele tatt. Enjoy!

Min gamle far i Trondheim
Thinking with her fingers
Børge King
Sie ist Hefa
Aroundbooks
Studentguruen
Franske påstander
Krågsbloggen
Vaksinedrikkeren
Virveltanke
Ei kaffebønne
Leselama
Spectatia
All tomorrow's parties
Tid for anger
Bilder Trond Erling har tatt
NY: Snøffel i sombrero
Skapskribenten
Viidar Seland
Refleksjoner
Mister Rånes
En tråd i veven
En ærlig kritiker
Siljevanilje
Ett bilde, fire øyne
Funkyness

Irritert over at jeg ikke har talt deg også? Null problem: Send meg en mail.