Tupperware

Etter å ha bodd noen uker i det nye rekkehuset, bestemte Lisbeth seg for å invitere Margit, ikke Margit og Otto, på besøk. Aldersforskjellen kusinene imellom var tjue år. I perioden etter at Margit giftet seg med Otto, var sammentreffene blitt sjeldnere. Begge satte stor pris på de få møtene i løpet av et år, og begge næret en mistanke om at den andre hadde lyst til – ja, behov for – å møtes oftere.

Men det var dette med Otto.

Lisbeth sendte av gårde en invitasjon til «innflytningsfest for jenter», men hun sendte den bare til én person. Slik ville Margit slippe å måtte forklare Otto hvorfor han ikke var invitert, tenkte Lisbeth. Invitasjonen postla hun en torsdag. Lørdagen etter ringte telefonen, så tidlig som klokka ni om morgenen.
– Ja, hallo, det er Lisbeth Anken?
–Hei Lisbeth!
–Margit!
– Takk for invitasjonen. Eh, unnskyld for at jeg ringer så tidlig. Otto skulle en tur på Byggmaker Jørgensen, de har visstnok et tilbud på motorsager. Det gjaldt bare de tretti første kundene.
– Javel.
– Ja, og så tenkte jeg at du kanskje var oppe allerede?
– Hehe, for å være helt ærlig, vekte du meg. Men det gjør ikke noe, jeg hadde vekkerklokka på halv ti, uansett.
Margit mumlet et slags ja.
– Så du kommer på innflyttingsfesten?
– Å ja, det er klart. Det var neste lørdag, var det ikke?
– Jo. Klokka … seks, passer det?
– Seks er fint. Otto … jeg mener, jeg sa til Otto at vi ble en hel jentegjeng. At vi hadde snakket sammen i telefonen om festen og at du hadde invitert en gjeng fra jobben. Det … jeg håper ikke det var dumt?
– Nei. Fint det. Om han ringer, skal jeg sørge for å fable om pysjamasfester, Tupperware og sminkekveld til han legger på.
Margit svarte ikke med én gang. Så sa hun:
– Takk.
– Pøh. Men da sees vi lørdag?
– Det gjør vi. Jeg gleder meg.

Lisbeth ble sittende med telefonrøret i fanget, til lyden av summetonen, den aggressive varianten som sviver på telenettet når noen legger på. Hun lurte på hva i all verden Otto skulle med en motorsag. Mannen pleide jo ikke gjøre et fornuftig slag rundt huset. Og fikk ikke Margit ved fra broren sin, Frank? Lisbeth tuslet inn på kjøkkenet, trykket ned startknappen på vannkokeren (hun var alltid påpasselig med å gjøre den klar om kvelden) og hentet en kopp ned fra skapet. Så trakk hun på seg slåbrokken, snørte den i livet, og gikk ut for å hente avisa. Lokalavisa Fjordbladet var av den heller labre sorten. Den eneste grunnen til at hun abonnerte, var tv-guiden bakerst i bladet og fødsels- og dødsannonsene. Det er alltid fint å holde en viss oversikt over hvem som ankommer en by og hvem som tar sitt endelige farvel med den.

*

Da de var halvveis nede i andre vinflaske, vred Margit på seg i sofaen. Hun satt med begge føttene oppunder seg, som om hun frøs. Peisen fikk veden til å sprake.
– Det er en ting jeg skulle ha spurt deg om, Lisbeth.
– Ja?
– Jo, du vet … Frank. Broren min.
– Hva med ham? Er det skjedd noe?
– Nei, neida, det er ikke skjedd noe. Men … ja, du vet den motorsagen Otto var så ivrig etter å kjøpe? Vel, vi har jo alltid fått fyringsved av Frank. Men så i år, jeg aner ikke hvorfor, sa Otto at det ikke kom på tale å ta imot mer fra den kanten.
– Å? Har det skjedd noe mellom dem?
– Eh … skjedd og skjedd. Du vet kanskje ikke at de kjenner hverandre fra da de var unge?
– Gjør de det? Det har jeg aldri hørt før.
– Nei.
– Hvordan da, mener du?
– Jo, det skal jeg fortelle deg. Men … uff, nå føler jeg meg barnslig, men du må love å ikke si et ord til Otto?