Kjære bokbloggere!

For en vaskeekte internettjunkie som meg, som har overført hverdagslivets nyttes-, gledes- og automatlesning (for eksempel å lese på shampooflaska, alle språkene, eller på rosinesken, bare for å liksom ha lest det) til nettbruken, er det én ting som betyr mer for meg å lese på nett enn så veldig mye annet. Og den ene tingen er ikke noe avgrenset hele, det er ikke noe entydig, ikke nødvendigvis noe håndfast. Nei, når jeg tråler internettet som avledningsmanøver for meg selv opptil tusen ganger daglig, og ramler over dette som jeg liker så godt, er det snarere mangfoldet som treffer meg. Det er det overraskende, det nye, det jeg ikke hadde forutsett. Ja, det blir nesten litt som å lese bøker, selv om sammenligningen kanskje virker litt søkt.

Jeg snakker om bokbloggene.

For det har blitt mange av dem nå. Eller jeg burde kanskje heller si: Det er blitt mange av oss. Vi som skriver om bøker og forfattere, skriving og lesing, og som krydrer det med innblikk i helt andre ting, som sper på med bilder, tips og triks, vi som skriver om opplevelser fra helt andre områder av livet, som allikevel, på en eller annen måte, er relatert til litteraturen. Det kan for eksempel dreie seg om noen høyst fiffige bokhyller. Som man har sett på en arkitektur- eller interiørblogg et sted. Som man tenkte, da man så dem, at fy faen, dem har jeg lyst på! Som man deretter, fordi man nå engang er anlagt sånn, la ut på sin egen blogg fordi man tenkte at dette kunne andre få glede av.

For meg handler bokbloggene først og fremst om dét, om glede.

Det er oppdagergleden som driver oss, tror jeg, både når det gjelder å lese myriaden av bokblogger om finnes rundt omkring, men også til å skrive dem. Til å dra fram forfatterne vi digger, bokomslagene vi synes er kule, og i det hele tatt: Gleden over å ha oppdaget noe vi synes flere burde se.

Jeg begynte å blogge i 2004. Det er sjokkerende lang tid siden, synes jeg, men nå er jeg jo også såpass ung at tidsperspektivet mitt ikke strekker seg så skrekkelig langt ennå. Så gikk det seks år og jeg debuterte i år som forfatter. Og i oppløpet til debuten, oppdaget jeg at bloggen var et frirom hvor jeg kunne legge ut ting og tanker om boka, om alt fra tekster som ikke ble med i den endelige utgaven til omslagsbilder og jakten på det rette utseendet. Jeg fikk utløp for en kreativ prosess som riktignok ikke handlet direkte om tilblivelsen av bokas fortellinger, men som allikevel ga meg plass til å dele – og ikke minst – få innspill fra andre lesere og bloggere som stakk snuta innom. Det å skrive er noe jeg har for meg selv. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Danmark og skriver, mutters alene. Men når jeg først har skrevet, ja, så faen: så skal det jo ut. Ikke bare det som altså ender opp mellom to permer, men også prosessen rundt.

H.C. Andersen sa en gang at det viktige for ham, når han skrev, var at uansett hva det var han skriblet ned, om det så var dagbok, eventyr, drama eller roman, så var det ett krav som bestandig gjaldt: «Hjertet må diktere». Ikke bare tilslutter jeg meg den tilgangen til å skrive, men det skinner vel igjennom også i det jeg skriver nå. Skriving, for meg, handler nettopp om å la hjertet diktere. Lesing, derimot, handler om å åpne hjertet for å se hva som kommer inn. Se hvordan et annet menneske har det. Det er vel strengt tatt derfor jeg leser i det hele tatt, for å slippe inn til et annet menneske. Men, ålreit, nok om det.

Det var bokbloggerne.

Det er etter hvert blitt mange av oss.

Og for meg, etter at boka kom ut, har det vært spesielt spennende å se hva forskjellige bloggere har skrevet om utgivelsen. Meningene har vært delte. Folk har sett etter og oppdaget ting i boka jeg selv ikke har tenkt på eller sett. Noen synes den og den fortellingen er bra, andre synes den og den. Og her kommer vi til noe av det jeg ville skrive om her nå: Avstand og nærhet. Nærhet til dem som leser boka di.

Én ting er familiemedlemmer og venner som nærmest av plikt synes boka di er super.
En annen ting er anmelderne som naturligvis er fristilt en slik plikt.

Men en tredje ting, er de leserne som jeg som forfatter med sikkerhet vet engasjerer seg for den gode boka. Som bruker tid, krefter og energi på å ikke bare lete den fram og lese den, men også å skrive om leseropplevelsene sine i etterkant. Ja, nettopp: bokbloggerne. For en glede det er å lese hva dere har skrevet om «Du»!

Dette innlegget ble født av begeistring, nå senest etter å ha lest hva Thauke2 skriver om «Du»:

«Strålende debut! La det være helt klart, jeg er mektig imponert, dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og det er altså debutarbeidet til Thomas J.R. Marthinsen, 25/26 år gammel journalist og så definitivt også forfatter.

'Du' er en samling fortellinger, 34 i tallet, som viser en litterær modenhet som jeg vil påstå er spesiell for alderen. Her er sylskarpe portretter av en rekke høyst ulike personer og miljøer i en kresen, men samtidig svært leservennlig prosa. De aller fleste fortellingene er ganske korte, stort sett 2-3 sider, den lengste på 7, men på denne begrensete plassen makter forfatteren både å spenne opp et stort lerret (miljø, bakgrunn) og gi presise nærbilder av de sentrale karakterene. Dette mener jeg ikke minst er mulig gjennom en svært sikker fortellerstemme som mange mer erfarne forfattere kan misunne han - og ikke en eneste av fortellingene virker helt likegyldig, om de naturlig nok varierer i intensitet.

Tekstene gjennomsyres av en genuien fortellerfryd, de ulike 'du' har alle sin eksitensberettigelse, og er her ingen ironisk distanse som tar forbehold og helgarderer. Samlingen avsluttes med 'Så dette var ditt liv' , der jeg-fortellerens bestefars liv blir skildret på seks sider. Og da tenker jeg det jeg allerede har tenkt noen ganger gjennom boken: Her er stoff for mange tykkeeeeeeee romaner, det Marthinsen gjør er råflott - bruke så mangeee gode ansatser på en gang. Samtidig er det unektelig litt av en befrielse å lese en som er så flink til å fatte seg i korthet i disse knausgårdske tider.

Som du nå vil ane, kjære leser, anbefales boken på det varmeste, og det er grunn til å glede seg til neste publikasjon fra denne unge, men allerede stilsikre forfatteren.»

Så, kjære bokbloggere der ute, kjære Knirk, Aroundbooks, Thauke2, Janke, Bai og Bokdama: takk for engasjementet!

Wir sind Hamburger

Hipp, hipp, kjære lillesøster!

Plundered My Soul

Denne går det vel strengt tatt an å legge ut uten kommentarer:

På Frogners skyggeside

Min anmeldelse av Alexia Bohwims «MILF» for ABC Nyheter:

«MILF» er ikke bare tittelen på Alexia Bohwims nye roman, men forkortelse på begrepet «Mother I’d like to fuck». Boka har dessverre blitt små gullklumper begravd i et fjell av gråstein.

(ABC Nyheter): Etter at hun leverte et annerledes og nokså nådeløst innblikk i vestkantfruenes liv og levnet i debutromanen «Frognerfitter» er Alexia Bohwim (f. 1969) nå tilbake med en ny bok fra den rette kanten av byen. Vi blir tatt med til et Frogner som ikke står noe tilbake for fordommene vi har. Snarere tvert imot, vi får dem bekreftet i rikt monn. Her er det pilleknasking og husmordop hånd i hånd med barnepass og refleksjoner om å kjøpe klærne sine i de riktige butikkene.

Hovedpersonen Kim Greve er 39 år gammel, født og oppvokst på Frogner, og fast bestemt på å kjøpe seg en eiendom der. Men Greve passer ikke helt inn i miljøet. Hun har for høylytte meninger, hun blir for sint. Og hun har en bagasje å dra på som passer dårlig overens med det friksjonsløse livet venninnene hennes lever.

Søskenhat
Romanen åpner med at Kim Greve kommer tilbake til bydelen etter et ufrivillig opphold på rehab. Mer enn hun er glad for å ha sluppet fri igjen, er hun bekymret for at oppholdet skal ha frarøvet henne et av de to eneste lyspunktene i tilværelsen hennes: den lille niesa hennes Dina. Vi får raskt vite at Kims søster Toven er mer enn indirekte ansvarlig for oppholdet som skulle gjøre Kim rusfri. Hatet mellom søstrene – og den underliggende sorgen over hva som gikk galt mellom dem – går som en rød tråd gjennom boka.

Frogner for alle penga
Det viktigste i verden er å eie på Frogner. Ikke leie, som Kim gjør. Og parallelt med at hun kjemper for å holde seg på godfot med søstera for å bevare forholdet til niesa, er det ambisjonen om å skaffe penger til å kjøpe en leilighet som driver Kim. Derfor takker hun ja til å jobbe som spaltist for kjendis.com – en tvilsom nettblekke som går Se og Hør en høy gang hva gjelder sladder og løse rykter. Hun lar leserne tro at hun er en av dem som bestandig står på gjesteliste, en av dem som alltid kommer inn hvor som helst. Men sannheten er at det begynner å bli tjue år siden hun faktisk gjorde det. Hun signerer artiklene sine med «MILF» - en forkortelse for «Mother I’d like to fuck».

Grums fra barndommen
I glimt blir leseren fortalt Kims bakgrunnshistorie. En far som dør. En mor som er skuespiller og en stefar som driver med film. En stefar som kanskje er litt for glad i unge stedøtre enn hva godt er. Den unge Kim havner på kjøret – og ender mer eller mindre ufrivillig opp i seilbåten til en av Frogners unge, rike beilere. En playboy som også har en tendens til å gå etter litt for unge jenter. Kim er seksten år da hun blir mor. Hun er seksten år da hatet mot gamle, halvpedofile menn slår rot i henne. Et hat som vokser og vokser gjennom romanen. Og som er nær ved å koste henne kontakten til niesa.

Monotont og kjedelig
Til tross for historien, er Alexia Bohwims bok dessverre en nokså kjedelig affære. Mer enn leseren får ta del i og oppleve fjonge frognerfruers tilværelse, blir vi fortalt om den. Vi får ikke se det selv, men må stole på hovedpersonen Kim Greves utlegninger om nyrike oppkomlinger og utseendefikserte førtiåringer. Dagene går stort sett med til å sitte på kaféer og føre nitide lister over interessante emner som «Norges kjekkeste MILF-er» og også «Norges kjekkeste FILF-er», altså mødre og fedre som er knullbare. Problemet er bare at det ikke er tjueåringer som fører disse listene, men MILF-ene selv. De er straks førti, de bruker botox for å fjerne bekymringsrynkene sine og tar brodden av verden ved hjelp av eksklusive piller. Én slik liste hadde kanskje fungert, men dessverre er boka full av dem. Og tanker omkring de menneskene som figurerer på listene – og dem som lager dem. Med andre ord: Gørrkjedelig lesning.

Underspilt drama
Man skal alltid anmelde boka som foreligger, ikke boka man skulle ha ønsket seg. Men det er noe ved Alexia Bohwims skriving som likevel gjør det fristende å si at det er synd boka er som den er. For hun kan skrive. Hun glimter til med kjappe karakteristikker som bærer preg av menneskelig teft. Både når det gjelder hovedpersonens tanker om andre – og om seg selv. Hun skriver for eksempel:

«Jeg ante ikke hvordan kroppen min så ut. Egentlig. I menns øyne. Gutters øyne. Om jeg var blitt en ’spreking’, en sånn kjekkas som plutselig en dag våkner opp som gammel gubbe, men som tror han er kjempekjekk fordi magen er flat, en mann som tror han ser ung ut fordi han fortsatt har hår (…) Var jeg også blitt en spreking? En sånn tynn dame som ni-soler seg, og ikke ser at huden på brystet kunne tillhørt en gyllen elefant, og at selv tynne mager har vannrette streker og oval navle. Oval på tvers. Med innsunken, utrent rumpe som har mistet all elastisitet, og innhulte, konstant trøtte, men oppsperrede øyne. Håret mitt var krøllete og føltes grått.»

Derfor er det også så synd at den underliggende handlingen – grumset fra barndommen og frykten for at niesa skal bli utsatt for det samme – er så nesten totalt begravd i uvesentligheter og kjedelig fyllstoff som skal få sidene til å gå. Intrigene boka er full av, er søvndyssende, mens den mer alvorlige intrigen som ligger og lurer, dessverre ikke blir plukket opp.

Mer motstand!
Til neste gang Alexia Bohwim skriver en bok er det lov til å håpe at hun kan få litt mer motstand. For hvis forlaget fortsetter å presentere henne som en tøff dame som nærmer seg midlivskrisa med stormskritt og som sikler etter unge gutter på Oslos beste vestkant, tror denne anmelder at de går glipp av et fortellertalent som kanskje har noe viktig å fortelle.

2 av 6 stjerner.