mandag, desember 21, 2009

Om å dømme sitt eget bokcover

Da jeg la ut noen av omslagsvariantene jeg hadde lekt meg med, dukket det opp et ønske om å få se noen av dem i større versjoner. Som anmodet, så gjort. Her er ti av utkastene. Ni som ble forkastet (selvfølgelig) - og det ene som ble stående igjen. Jeg har forsøkt å gi en ørliten kommentar om tanken bak hvert enkelt:


Tanken bak: Tommy Lee Jones. For et tryne. For en mann! En av fortellingene i «Du» har handlingen lagt til Tokyo og Kyoto i Japan. Mens jeg-personen går rundt i gigantbyene der, får han øye på et bilde av nettopp Tommy Lee Jones på en kaffeautomat. Bildet tok jeg faktisk selv - på samme sted, for noen år siden. Men å skaffe tillatelse til å la Tommy pryde omslaget? Vel, det er kanskje lettere å dra på weekendtur til Mars.


Tanken bak: Hm, her var vel ideen noe om enkelhet, noe om å si så mye som mulig om jeg-personenes forhold til du-personene i boka, symbolisert gjennom denne stiplede måten å skrive tittelen på. Men det ble litt sært, og litt kjedelig.


Tanken bak: Jeg har ingen god begrunnelse for dette motivvalget, annet enn at jeg synes det er fint. Det er gjort før, blant annet på «Avstand²». Og så er jeg utrolig glad i løver. Det kan være noe med håret, for alt jeg vet.


Tanken bak: Her tror jeg at jeg hadde gått litt lei av å forsøke å illustrere noe som helst med bilder eller grafikk, og ville heller at typografien skulle tale. Men hva i all verden sa den? Og viktigere: det hadde jo ikke noe med boka å gjøre, dette! Grusomt.


Tanken bak: Dette omslaget var et av de første. Et av de umiddelbare. Hvorfor? Jeg tror det er fordi det sier noe om hvor viktig nettopp du-personene er i boka. Fokuset ligger på dette du-et som kan anes konturene av. Men så var det også kjedelig. Som noe man hadde sett før.


Tanken bak: Jeg vet ikke, men jeg tror jeg hadde gjenlest «Ambulanse» av Johan Harstad og fortapt meg litt i ambulansetråden som løper gjennom novellesamlinga. Raskt forkastet!


Tanken bak: Av alle forsøkene, var dette et av dem som sto seg lengst. Det er noe med følgebevegelsen i dette bildet som tiltaler meg. Skikkelsen som går ned trappa, og som blir fulgt, føttene som står nederst i trappa og som ... venter? Jeg likte det, men det ble litt for stilisert, kanskje. Forlaget mente det var litt typisk debutant. Og da fikk jeg naturligvis skrekken.


Tanken bak: Sentralt i boka er minner, erindringer og glemsel. Hukommelse og bilder. Så dette utkastet prøvde å si noe om det. Om det flyktige i omgangen med andre mennesker, og om forgjengeligheten. Men jeg vet ikke, jeg syntes det ble for tydelig. Og estetisk sett lite interessant.


Tanken bak: Da jeg kom så langt som til dette bildet, falt mye på plass. Dette bildet tiltaler meg fryktelig. Ikke fordi det avbilder en bestemt person, men fordi selve gjengivelsen av mennesket er så utrolig kul. Og effekten med de halvt gjennomsiktige du du du du likte jeg godt. Men det var liksom noe som manglet, allikevel.


Tanken bak: Og så, med dette omslaget, falt det hele på plass. Her fikk jeg effekten jeg ville. Og mer tror jeg ikke at jeg skal si om akkurat dette, for det blir kanskje lest sammen med fortellingene.

lørdag, desember 19, 2009

Nobelstafett

Jeg er blitt utfordret av Janke til å svare på hvem jeg mener burde vinne Nobels litteraturpris (en stafett startet av Thauke2). Helt fritt, sånn som jeg har forstått oppgaven. For at jeg kan svare på det, har jeg lyst til å trekke opp et slags skille. Det er et slags forsøk på å kretse inn hva som etter min mening skiller god litteratur fra eksepsjonell, viktig litteratur. Noe som jo er nærmest umulig å svare på, eller beskrive, fordi dette handler om følelser, fornemmelser, eller et sug i magen; fordi det ikke på noen måte dreier seg om noen rasjonell beslutning. Jeg ser for meg at det er to, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men la meg si tradisjoner innenfor litteraturen. Altså veldig, veldig grovt sett.

På den ene siden har man historiefortellerne. På den andre siden har man dem som skriver på følelser.

Til den første gruppa hører forfattere som er dyktige på å fortelle. La oss ta Gert Nygårdshaug som eksempel. Eller Tom Egeland (og alle andre krim- og thrillerforfattere). Øystein Steine. Erlend Loe. Anne B. Ragde. Lars Saabye Christensen. Eller kanskje det ypperste, norske eksempelet: Jan Kjærstad. Og Henrik H. Langeland. Eller internasjonalt: Alice Munro, Cormac McCarthy, Ernest Hemingway. For meg å se, er dette forfattere som gjerne vil fortelle noe. Det er altså selve berettersituasjonen som er den viktige. Naturligvis ikke i seg selv, men for å si noe om den menneskelige tilstanden. Noen ganger kan slike forfattere utprege seg ved teknisk fortellerbriljans. Vanntette historier. Et plott som er stramt, gjennomreflektert, perfekt utporsjonert. Andre ganger kan dette vippe over til å bli direkte oppskriftsbasert. Poenget er at fokuset ligger på å skape en fortelling. At forfattervirksomheten kanskje virker veldig strategisk. Den har et mål utenfor seg selv. Kall det kanskje idéromaner, selv om de ikke trenger å være akkurat det.

På den andre siden har man forfatterne som ikke er opptatt av å skulle fortelle en historie. Dette er forfattere hvis tekster på tydelig vis er drevet av følelser, stemnigner, opplevelser, fornemmelser, sansninger. Norske eksempler: Hanne Ørstavik, Ingvar Ambjørnsen (selv om han også har skrevet bøker innenfor den andre kategorien tidligere). Karl Ove Knausgård. Axel Jensen. Sigurd Mathiesen. Johan Harstad (selv om han kanskje er på vei litt over i den andre gjengen, noe jeg ikke helt klarer å finne ut av). Internasjonalt? George Orwell. Celiné. Kafka. Doris Lessing. Marcel Proust. Det kanskje ypperste eksempelet: Virginia Woolf.

Fellesnevneren her er at litteraturen de skriver, disse forfatterne, som sagt er drevet på følelser. Det er en tilstedeværelse i tekstene av ett annet menneskes indre (og eventuelt også ytre) liv. Grensedragningen mellom litteratur og liv er i denne gruppa uhyre grumsete, vanskelig å formulere, nærmest umulig å se. For her er ikke fortellingen i fokus, men mennesket. Direkte. Gjerne upolert. Her er målet nettopp litteraturen. Å finnes der, i og gjennom skriften eller det å skrive.

Og jeg liker følesesbasert litteratur aller best. Hvorfor? Fordi det muliggjør å se livet fra et annet punkt enn mitt eget. Få innblikk i hvordan andre som lever eller har levd i tidligere tider (altså for eksempel Woolf) opplevde det å finnes. På en måte slår denne litteraturen meg som langt mer eksistensiell. Det er mye mer på spill. Både på godt og vondt. Dette er litteratur som like ofte lugger som den trøster, like ofte medfører ubehag som behag. Sorg og raseri som harmoni og forklarethet. Kaos like gjerne som orden.

Ja, et viktig stikkord her er nettopp kaos.

Som Tor Ulven sa i et intervju gitt like før han døde:

«I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den gode
litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket
gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se
på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en
slags glede? Det er formen. Formen pluss innsikten verket gir.
Kunstverket gir en illusjon av orden i kaos, selv om det er kaoset man
tematiserer. Antagelig er det slik at gevinsten blir større for leseren jo
mer avansert verket er. Avansert, men ikke nødvendigvis komplisert i
ytre forstand.»
En annen måte å trekke opp dette skillet, er å se på populærlitteraturen (som forfatterne i den første kategorien i mer eller mindre grad passer inn i) kontra den mer smale (eller for å si det rett ut, den gode) litteraturen. Igjen har jeg lyst til å sitere Ulven, for han sier noe jækla fint om denne grenseoppgangen:
«Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk har
da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det
dét. Jeg har all respekt for underholdningsforfattere som selv sier at de
skriver kiosk-litteratur. Men når man flykter inn i den mest kommersielle
kulturen, flykter man fra noe, og ikke til så veldig mye. I den seriøse
litteraturen flykter man også til noe. Dermed får man igjen det man
flyktet fra, men i en, om ikke avklaret, så i hvert fall i en ny form.»
Derfor er det naturligvis litt paradoksalt at når jeg selv har skrevet en bok, har jeg kalt den for en samling fortellinger. Den opptrer under kategorien novellesamling i katalogene fra Gyldendal og i nettbokhandlene, men det er ikke noveller. Noveller tilhører (ikke alltid, men nesten bestandig) den første kategorien forfatteres tekster, synes jeg. Når jeg har kalt mine tekster fortellinger, er det fordi dét er formen. Så kan man spørre hva som skiller noveller fra fortellinger. Vel, det er jo selvfølgelig dunkelt, dette. Men likevel: Om du møter en du kjenner på gata og vedkommende forteller deg noe om en felles bekjent, så har du en fortelling. Om du befinner deg i et gravøl og det fortelles noe om avdøde, har du en fortelling. Om noen forteller deg om en drøm de har hatt (uansett hvor kjedelig det ofte er å lytte til andres fantastiske drømmer), har du en fortelling. Om du opplever noe du brenner av lyst til å snakke om, er det en fortelling du lager. Eller det kanskje mest treffende eksempelet av dem alle: Din egen livshistorie er en fortelling. Minnene dine. Erindringene dine.

Formen er altså avgjørende, nettopp fordi livet ikke har form i seg selv, men er kaos, som Ulven skriver. Men for å se det, trenger vi å redusere all samtidigheten i livet, alle hendelsene, følelsene, opplevelsene til noe vi kan forholde oss til. Dét er god litteratur: Noe du leser som gjør at du føler det er viktig, sant, ekte. At det er liv. At du slipper inn til et annet menneskes tanker, erfaringer, følelser, drømmer, angst, kjærlighet, ja kort sagt når du får opplevelsen av livet sett fra et litt annet ståsted enn ditt eget. Eller som Trude Marstein skriver i et essay: Når du kjenner igjen noe du ikke visste at du kjente fra før av.

Så min kandidat til Nobelprisen akkurat nå: Karl Ove Knausgård. For han har skjønt det så jævlig godt, at kaoset må ha en form for å bli vakkert.

Jeg gir stafettpinnen videre til Fr. Martinsen og til Joakim.

tirsdag, desember 15, 2009

Hjemme hos Doris Lessing


Da jeg bladde litt i kaoset mitt slo det meg plutselig at mens jeg har skrevet om intervjuet mitt med Doris Lessing her på bloggen, har jeg glemt helt bort å legge ut selve intervjuet. Og det går jo ikke an. Så her er det, slik det sto på trykk i Dagbladets bokmagasin i 2008:

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

«Operasjonssykepleier»

Jeg er på sykehuset for å levere fra meg bilnøkkelen, mamma, da jeg får øye på deg og en av kollegene dine. Dere er to grønnkledde operasjonssykepleiere med hårbind som snakker med en pasient dere triller bortover korridoren mot operasjonsstuene, han smiler til dere, jeg lurer på om han har dårlig ånde. Du ser meg ikke, mamma, men den andre sykepleieren møter blikket mitt, jeg smiler, det er noe sympatisk over mennesker som bruker yrkeslivet sitt på å hende kirurger instrumenter. Som står parate. Som bidrar, gjør sitt i den store sammenhengen, sykepleiere som er med på fem-seks operasjoner daglig, større og mindre, en hamstring der, en skulderartroskopi der, andre ganger er dere med på å suturere en akillessene eller sperremargnagle en femurskaftfraktur etter en alvorlig bilulykke, men dere gjør alltid deres, uansett inngrep, dere er der når vi andre blir syke, da stepper dere inn, da trår dere til. Dere som møter på jobb tidlig hver morgen, smalltalker i garderoben mens dere diskuterer sykehusledelsen og pasienten fra i går, noen av dere er venner i det private, dere snakker om femtiårslag og deler oppskrifter, beklager dere til hverandre, snakker om denne skulderen som verker sånn, og dette beinet, alltid dette fordømte beinet, det kan være revmatisme, eller noe verre, tør ikke tenke i de baner, så går dere opp på vaktrommet, dere går en annen vei, mamma, en annen trapp opp enn sykehusets pasienter og pårørende, dere beveger dere i det skjulte, dere er det moderne samfunns arbeidsmaur, derer går i irrgangene, ute av syne før det gjelder, før anestesisykepleieren setter nåla i oss andre og sier at nå skal det går bra; når det gjelder er dere der, snakker med oss, forteller oss at den operasjonen vi skal være med på ikke er noe større å tenke på, den er nesten hverdagslig, sier dere, men dere snakker ikke ned til oss, dere møter oss på halvveien, beroliger, trøster, prater. Dere setter stoltheten deres inn på å gi oss følelsen av å være den eneste pasienten på sykehuset. Døra går igjen og jeg ser deg ikke lenger, mamma. Midtveis i korridoren møter jeg en gammel mann som dytter på en rullator, en slange henger ut av nesa hans, den er festet på tre steder med sykehustape, og jeg får øyekontakt med mannen. Det er som han smiler til meg, men jeg vet ikke, det kan være en ufrivillig grimase på grunn av slangen og ledningen. Hei, sier jeg. Han nikker sakte, så vidt, og nå er jeg helt sikker på at det er et lite smil der. Folk liker å bli sett, tenker jeg, det koster ingenting. Vi passerer hverandre og jeg snur meg og ser etter ham, ryggen er krum, jeg forestiller meg at den er helt hard å ta på, at den er så gammel, akkurat som magen hans, at den står i kontinuerlig spenn, at muskulaturen aldri hviler.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

mandag, desember 14, 2009

Hvorfor heter boka «Du»?

Nettstedet Litteratur i Vestfold fikk nyss om «Du» og stilte meg ni spørsmål om boka. Jeg svarte som best jeg kunne:

Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i … Men husker du din første tekst?
Oj, jeg husker nok ikke min første tekst, nei. Men før jeg begynte å skrive fortellingene i «Du», handlet historiene mine ofte om ensomme, gamle menn som bodde for seg selv på en bondegård langt fra folk. Det eneste selskapet de hadde, var seg selv og bikkja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev om dem, men det gjorde jeg altså. Problemet var bare at det var utrolig kjedelig både å lese og skrive dem. Og de hadde jo ingen verdens ting med mitt eget liv eller min egen alder å gjøre! Så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive på en helt annen måte. Plutselig fikk jeg mitt eget språk – og det bare rant ut av meg.

Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?
Biblioteket er for meg et herlig sted. Det har det alltid vært – og det tror jeg alltid det vil være. Jeg husker mamma pleide å ta oss med for å låne bøker da jeg var liten, og da jeg gikk på barneskolen fikk vi gå på skolebiblioteket én time i uka. Jeg leste alt jeg fant, men etter hvert ble jeg forferdelig lei av Bobsy-barna, Fem-bøkene og Hardy-guttene. Så plukket jeg opp en «Pelle og Proffen»-bok, og skjønte at litteratur, det kan handle om hva som helst!

Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport.Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise. Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv …
Hehe. Jeg er håpløs når det gjelder sport. Jeg har aldri klart å bli god i noe, selv om jeg har prøvd det meste. Det er et eller annet med sport som driver meg til vanvidd, det er litt galskap over å spille lagsporter. En galskap jeg aldri selv har blitt oppslukt av. Men det siste året har jeg begynt å spille fotball en gang i uka. Jeg er selvfølgelig udugelig, treffer sjelden ballen, men det er iallfall kult når jeg har flaks en gang i mellom og får klint ballen i mål.

Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass. Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre/ha/trenger?
Nei, jeg har ikke noe spesielt som må være på plass. Jo, kanskje at jeg må ha det bra. Om jeg har en dårlig dag, smitter det over på skrivingen. Og på hva jeg synes om det jeg skriver. Sigmund Freud sa visstnok en gang at det som gjør livet godt, er om man lykkes i å elske og å arbeide samtidig. Han var nok inne på noe der, tror jeg.

Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg?
Det er vanskelig å svare på. For kan man ta utgangspunkt i noe man selv ikke har opplevd, tenkt eller følt når man begynner å skrive? Jeg tror ikke det. Men så er det som om noe merkelig skjer: Plutselig handler det ikke lenger om noe man kjenner til, plutselig skriver man om helt andre situasjoner, mennesker og opplevelser. Da har livet liksom blitt litteratur. Det er dit jeg vil, jeg vil forbi meg selv og inn til litteraturens eget liv.

Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du virkelig ønske at du hadde skrevet selv?
Ingen. Jeg er så glad for å lese det andre skriver, fordi da slipper man liksom inn i hodet og følelseslivet til et annet menneske. Så det er helt fjernt for meg å skulle ønske jeg hadde skrevet andres bøker. Jeg er bare lykkelig over å få lov til å lese dem.

Hva er det absolutt rareste/hyggeligste/mest spennende du har opplevd som forfatter?

Nå er jo «Du» min første bok, så jeg har ikke prøvd å være forfatter særlig lenge. Så det hyggeligste og mest spennende må jo være å ha skrevet denne boka – og tanken på at folk jeg kjenner og ikke kjenner skal lese den. Det er en helt fantastisk, og sprø, opplevelse! Helt siden jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli forfatter. Så å endelig bli det … det er rått.

Fortell litt om innholdet i boka di.
«Du» inneholder 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg har kalt dem historier og ikke noveller, fordi noveller er så oppskriftsbaserte. Om du forestiller deg at du møter noen du kjenner på gata, eller et familiemedlem i en bursdag – og så forteller de deg om noe de har opplevd eller hørt eller sett, da har du å gjøre med en fortelling. Sånn er fortellingene i boka mi også. De kan handle om kjærester, søsken, venner og fremmede, om avdøde slektninger, foreldre og barn. Det som binder dem sammen, er at alle er fortalt til et du, til et menneske som jeg-personene bryr seg om, hater, liker, kjenner eller har kjent. Boka handler om hvor mye vi tror vi vet om andre mennesker – og om hvor feil det vi tror, kanskje er. For hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

Hvorfor heter boken det den heter? Bakgrunnen for tittelen …?

Tittelen kom ganske raskt. Alle fortellingene er fortalt til et annet menneske, ett i hver fortelling. Alle fortellingene er fortalt til en du-person. Selv om fortellingene er veldig forskjellige, både når det gjelder hva slags forhold personene har til hverandre, hva de føler og tenker – har de altså denne veldig direkte henvendelsen til felles. Og da måtte jo nesten tittelen bli nettopp «Du». Den kan jo kanskje også være en slags oppfordring til leseren? Sånn «Hei, du, ja, akkurat deg, plukk opp denne boka, den er til deg!» Det er jo lov å håpe!

lørdag, desember 12, 2009

Tilbake til start

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Tredje bok» for ABC Nyheter:

I årets siste bind av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård til sin egen barndom med kirurgisk presist minne – og sterke følelser.

Tredje bok i romanserien «Min kamp» er nesten i sin helhet viet barndommen. På de første sidene møter leseren den lille familien Knausgård som kommer flyttende til en liten øy på Sørlandet. Her skal de bo inntil huset deres er ferdigbygd. Mora og faren er begge 24 år gamle, de har to små sønner. Gjennom resten av romanen følger vi den yngste av dem, Karl Ove Knausgård, gjennom hans aller første minner – til han mot romanens slutt har fullført første år på ungdomsskolen som 13-åring.

For første gang i «Min kamp»-fortellingen gjør Karl Ove Knausgård bruk av det faktum at den nærværende boka er én av i alt seks romaner om hans eget liv. For selv om også denne boka utmerket godt tåler å leses som et selvstendig verk, er det klart at den får sin nesten magiske styrke sett i lys av det vi allerede har lest i de to foregående bøkene – og det vi spekulerer om at vi skal få lese i de tre neste.

Nok en bok om far
I føste bind av «Min kamp» møtte leseren en forfatter som sitter og betrakter sitt eget furete ansikt i Malmö i Sverige og undres over hvor rynkene i fjeset kommer fra. Hva som har satt seg i det. I andre bind går Knausgård uredd inn i konsekvensene av sin oppvekst – han viser hvordan han fungerer i samspill med andre mennesker, han utpensler sin smertefulle følsomhet, sine mangler, sine begrensninger. Men det er med bind nummer tre vi får se hvorfor det ble slik. For «Min kamp. Tredje bok» er først og fremst historien om en sønn. Og forholdet til hans egen far.

Bind tre handler om sønnen som vokser opp i et hjem hvor han er kronisk redd for sin egen far. Det er en bok om ufattelig sterk familiekjærlighet – og det er en historie om en frykt som gjennomsyrer alle hverdager, alle ferier, alle helger. For Karl Ove Knausgårds far er, i denne boka, en formidabel hustyrann. Han styrer familielivet med humøret sitt – som kan svinge fra begeistring til eksplosivt raseri uten den minste foranledning. Og ikke minst – uten det minste forsvarsel. Derfor er det også en bok om barnet Karl Ove som tvinger seg selv til å tilpasse seg. Til å svinge med farens humør, til å legge skjul på sine egne følelser, sitt eget kullsorte hat, og la faren få ture med seg som han lyster. Ikke fordi Karl Ove vil det slik, men fordi han ikke har noe valg. For som han skriver:

«Inne på rommet mitt var det egentlig bare én ting jeg lengtet etter, og det var å bli voksen. Det var å bestemme helt fritt over mitt eget liv. Jeg hatet pappa, men jeg var i hendene på ham, det fantes ingen vei ut av hans makt. Han var umulig å hevne seg på. Annet enn i tankene og i fantasien, som de roste så, i den kunne jeg knuse ham. I den kunne jeg vokse, bli større enn ham, legge hånden over kinnene hans og klemme til, så leppene foldet seg til den dumme munnen han så ofte hermet at jeg hadde, på grunn av de utstående tennene mine. I den kunne jeg slå ham så hardt med knyttnevenpå nesen at den knakk og blodet flommet ut av den. Eller enda bedre, så nesebenet ble trykket inn i hjernen hans og han døde. Jeg kunne slenge ham mot veggen, kaste ham utfor trappen. Jeg kunne ta ham i nakken og kjøre ansiktet ned i bordet. Slik kunne jeg tenke, men i det øyeblikket jeg var i samme rom som ham, løste alt seg opp, han var min far, en voksen mann, så mye større enn meg at alt måtte skje ifølge hans vilje. Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Stor, stor kjærlighet
Men samtidig er «Min kamp. Tredje bok» stappfull av kjærlighet. Hovedpersonen «Loffe» Knausgård er en sart, følsom gutt som går opp i naturens skjønnhet, han elsker sin bror Yngve og sin mor Sissel. Han fascineres av det han ser rundt seg, av lyset på himmelen, trærne i skogen, av bygninger, søppeldynga midt ute i skogen – og etter hvert dras han mot jentene i nabolaget og på skolen med en nesten desperat kraft. Han elsker av hele sitt hjerte, og vil elskes tilbake. Men hjemme er det bare fra mora og broren han får kjærlighet tilbake. Fra faren får han kjeft, han blir hånet, mobbet fordi han ikke kan si «r», men sier «th» i stedet. Han blir slått, han får vridd øret til han mister målet – og han tør ikke si sin mening om noe som helst. Gjennom hele romanen møter vi en gutt som tar lett til tårene. Som overveldes av sine omgivelser – og som blir så sterkt påvirket av hva andre mennesker sier om ham, synes om ham, mener om han, at han blir helt utslått.

Et sted i boka skriver han at det var mora som reddet ham fra døden. Det er ikke snakk om en konkret situasjon hvor han befant seg i livsfare. Nei, det er helt generelt. Han skriver:

«Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.»

Gjennom hele romanen er det slik: Innimellom de lange, rike neddykkingene i minner og situasjoner, får leseren plutselig høre stemmen til den 40 år gamle Karl Ove Knausgård som sitter og skriver i Sverige. Han kommenterer og problematiserer sin egen barndom, han trekker linjer til sin egen virkelighet som småbarnsfar og han styrer framstillingen over sin egen barndom med usedvanlig trygg hånd. Og selv om han allerede på side 14 skriver at «Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv», kan man få inntrykk av at Knausgård selv har en helt enormt utviklet evne til å gå inn i sin egen historie.

Hukommelseslitteratur
Boka skiller seg fra de to forrige bindene i «Min kamp» ved at den til de grader holder seg fiksert mot en spesiell del av forfatteren (og hovedkarakterens) liv. Den handler så å si utelukkende om barndommen. Til gjengjeld dykker han så langt ned i den, han hensetter både seg selv og leseren nærmest totalt til 1970-tallets Tromøya og hvordan det var å vokse opp der. Med alt det innebærer av guttestreker, vennskapsforhold, allianser og antipatier i gutteflokken, med alt det medfører av fomlende forsøk med det motsatte kjønn, med kampen om å finne sin plass i gjengen, på skolen, i familien, på fotballlaget.

Men han gjør noe mer. Knausgård evner å få til en dialog med leseren – ikke bare om Karl Ove Knausgårds barndom, men også leserne. Og det er kanskje her den virkelige styrken til «Min kamp. Tredje bok» ligger: I evnen til å tvinge leseren til å gjenskape bilder, situasjoner og hendelser fra sin egen barndom. Resulatet av å lese denne romanen, er at man, når man er ferdig, ikke bare har lest om én barndom, Karl Ove Knausgårds, men også om sin egen. Det er ikke noe lite kunststykke!

Vilje mot et annet liv
Sammenvevd med denne utrolige barndomskildringen, er det bildet Knausgård maler av sin egen far. Farens tilstedeværelse i den unge guttens oppvekst er monumental. Den unnslipper nesten aldri guttens bevissthet. Som han skriver:

«Den eneste virkelig uforutsigbare faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grne her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.»

Så naturligvis drømmer han seg vekk. Han leser ut alle bøkene på skolebiblioteket, han dagdrømmer seg bort fra farens virkekrets. Og når man ser hele «Min kamp»-prosjektet under ett, de tre bindene som hittil er kommet, er det ikke vanskelig å se hvor motoren i det hele sitter. Det er faren. Karl Ove Knausgårds far fungerer som en tilsynelatende uutømmelig metafysikk som driver bøkene videre. Det er til tider grusomt smertefullt, men samtidig manifesterer det seg i denne besynderlige page turner-følelsen man får som leser. Det går ikke an å legge boka vekk. Det går rett og slett ikke an å lukke den og være uberørt. For som åtteåringen Karl Ove ønsker leseren bare å komme videre, å se hvordan dette skal gå.

Peker mot neste bind
Samtidig som denne tredje boka i serien for alvor demonstrerer hvilken kraft «Min kamp»-serien representerer, både litterært, men også menneskelig, er det mer presserende i denne boka enn de to foregående at det skal komme noe mer. Det vil være uriktig å kalle boka en transportetappe videre i hovedpersonen Karl Ove Knausgårds liv. Men dét er den også. For det blir klarere og klarere når man ser Karl Ove vokse til – at han er på vei et sted. At han har en formidabel vilje. En livsglede. Om den noen ganger er styrt av et nattesvart hat mot faren, er den andre ganger dirigert av en urikkelig tro på at livet er godt. At Karl Ove Knausgård har prestert en kolossal roman også denne gangen, finnes det ikke tvil om. Og denne leseren vet ikke hva godt som kan gjøres før neste bind foreligger en gang i februar.

fredag, desember 11, 2009

Mia Berner (1923-2009)

For litt over fire år siden fikk journaliststudentene på Høgskulen i Volda endelig en gjesteforeleser. Endelig skulle vi få litt liv inn i de trauste omgivelsene på Sunnmøre. Auditoriet var stappfullt. Vi ventet utålmodig. Så gikk døra opp. Og en gammel, skrukkete, nydelig dame kledd i ildrødt kom inn. Mia Berner.

Vi fikk høre om et opprivende liv i Finland med den alkoholiserte dikteren Pentti Saarikoski, vi fikk høre om hvordan Arne Næss var å ha som sjef. Vi fikk høre hva slags utrolige krav hun stilte til seg selv, krav hun hadde stilt hele livet; det handlet om mot, integritet, vilje. Jeg satt som fjetret. Det var så mye liv i den gamle kroppen, utsmykket som den var med sine røde klær, ansiktet med de kraftige, røde brilleinnfatningene. Jeg lyttet, og mens jeg lyttet, tegnet jeg. Det ble en rask skisse av den røde dama som sto der og fortalte om livet sitt.

Etterpå gikk jeg opp til henne, tok henne i hånda og sa takk. Jeg viste henne tegningen, og hun tok seg for brystet. Så skriblet hun ned en liten hilsen. «Med varm hilsen Mia,» skrev hun. Tegnet et lite hjerte, ga meg en klem. Og nå er hun utrolig nok borte, dette fine mennesket.


«Ja, det er ikke noe å hutle med for meg at jeg tilhører kultureliten, hva faen skulle man ellers tilhøre?»
- Mia Berner til Klassekampen, 2005.

torsdag, desember 10, 2009

Sandefjords Blad-intervju

Jeg begynner å forstå at det nærmer seg utgivelse med små skritt. I dag våknet familie og venner (ja, og resten av sandefjordingene) opp til et fint, lite intervju med en viss debutant. Kult med interesse fra lokalavisa. Sprøtt og underlig å plutselig befinne seg på den andre sida av bordet.

Litterær debutant

Thomas J.R. Marthinsen kan knapt vente til januar. Da er debutboka «Du» til salgs i bokhandlere landet over. Drømmen er å være forfatter på heltid.

Tekst og foto: Siri Holtung

– Da de ringte fra Gyldendal og spurte om jeg ville gi ut boka mi, var min første tanke «Dette er løgn!». Da jeg fikk summet meg litt, var det mer «Yes! Endelig. Det går an!».

At den 25-årige sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen er skrivefør, er det altså ingen tvil om. Han er utdannet journalist fra Volda og frilanser for Dagbladet.

Han har selv intervjuet forfattere som Doris Lessing og Ingvar Ambjørnsen. Og det er sistnevnte som har vært kilden til inspirasjon siden han var liten:

– På skolen dro vi på turer til biblioteket ganske ofte. Jeg var dritt lei av å lese Hardyguttene og Vi fembøkene og snublet over Pelle og Proffen. Det var noe helt annet. For første gang lo jeg høyt for meg selv og var helt i ekstase over at det gikk an å skrive sånn. Siden den gang har jeg fulgt Ingvar Ambjørnsens forfatterskap. Jeg synes han skriver helt fantastisk.

«Du»
Nå er det derimot Thomas' tur med boka «Du».

Den blir beskrevet som fortellinger, ikke noveller. Hva er egentlig forskjellen?

– Noveller er veldig oppskriftsbasert, med ganske strenge regler for oppbygging. Fortellinger er mer som at du møter en du kjenner på gata. Og så kommer du med en historie om en felles bekjent, for eksempel. Fortellinger er litt løsere i formen, om en kan si det sånn. Det er 34 fortellinger om 34 forskjellige personer. De snakker til en duperson, til mennesker som har vært viktige for dem. Kjæresten, for eksempel, eller datteren. Det handler mye om erindring og minner, forklarer debutanten.

Håper folk kjenner seg igjen
Boka skrev han på to måneder da han gikk på forfatterstudiet i Bø.

– Fram til da handlet mange av tekstene om en gammel mann som bor på en gård med bikkja som eneste selskap. Det var jo drittkjedelig! Og historien kunne jeg jo ikke relatere til noe som helst, ler Thomas.

Nå håper han folk kan kjenne seg igjen i det han skriver. Det er det som er målet. Og det er det som kjennetegner bøker han selv blir oppslukt av.

– Du har hatt en finger med i spillet på bokomslaget også?

– Ja, jeg søkte rundt på nettet etter det perfekte bildet. Det er en veldig dyktig fotograf som har tatt det, Richard Eriksen. Og så er det en veldig kjent kar på bildet, men det er så utydelig at det sikkert ikke er mange som kjenner ham igjen, smiler forfatterdebutanten lurt.

torsdag, desember 03, 2009

«Du»-omslaget


Sånn blir «Du» seende ut når den lander i bokhandlene 23. januar. Jeg visste fra første stund at jeg hadde lyst til å utforme coveret på min egen bok. Hvorfor? Fordi jeg er en sucker for godt design. Jeg liker fine ting like sterkt som jeg misliker stygge ting. Og naturligvis fordi eierskapsforholdet til boka er sånn noenlunde overveldende.

Fikse ideer som dette er noe forlagene møter fra tid til annen. Og noen ganger fungerer det veldig bra, bare se på omslagene til Johan Harstads bøker. Andre ganger er sikkert forslagene forfattere kommer med, direkte hårreisende stygge. Jeg fikk heldigvis overtalt Gyldendal til å i det minste la meg få lov til å gjøre noen forsøk.

Resultatet etter noen måneders fram og tilbake, er denne forsiden som gjentar det samme torsobildet tolv ganger. Fotografen bak bildet heter Richard Eriksen. Jeg ramlet over bildet på en av mine jaktrunder. Og visste at dét måtte bli bildet. Lykkelig nok var det ikke nei i hans munn da jeg spurte.

Men før jeg kom dit, var jeg innom en rekke utkast. Her er noen av dem:

tirsdag, desember 01, 2009

«E Z Y O P»

Da jeg kommer inn, har du dine egne briller halvveis nede på nesen, Olaf. Du står og hjelper to damer i femtiårsalderen med utvalget på den ene veggen. Dere har mange briller i butikken deres. Det er godt du er der, damene hadde ikke klart å finne fram i skredet på egenhånd. De hadde gått seg vill i Gucci, Armani og Police. De hadde sett Ferrari-brillene deres og spurt seg om ikke Ferrari er en bilprodusent. Men du guider dem kunnig gjennom modellene. Du kjenner moten, du vet hvor mange utgaver dere har bestilt fra de ulike katalogene, du vet hva som er på vei ut, du er opptatt av trendene, bevegelsene. Du skyver dine egne oppover på nesen, du har en liten knokkelhevelse midt på, brillene dine passer perfekt akkurat der, de hviler i hakket, i den lille fordypningen mellom neserygg og knokkel, du skyver brillene dine opp, og strekker deg mot det øverste veggstativet, du hekter av et par briller uten innfatning. Titanium, sier du til damene, som ser på hverandre, som ikke forstår hva du prater om, som når de får kjenne på brillen selv, nikker anerkjennende og sier at det er den letteste brillen de noen gang har holdt i. Nå ser du meg, jeg er nettopp kommet inn døra, det klinget akkurat i bjellen. Nå står jeg her i frakken min, det drypper fra håret mitt, nedover frakken, ned til gulvet, jeg lager en liten snøvanndam på gulvmatten innenfor døra. Jeg ser at du tenker på det, for blikket bak de grove innfatningene dine søker mot føttene mine. Så opp igjen. Du skal til å si noe, men en av damene spør deg om noe og skal til å putte titaniumbrillen tilbake. Du tar den fra henne og setter den på plass, tar ned et nytt par, ikke fullt så moderne. Den ene av damene får den i hånden, den andre bøyer seg mot henne. Hun bøyer munnen nedover på hver side, hun lytter til det du sier. Jeg går mot disken, nå går jeg mot disken deres og jeg ser du synes at situasjonen er en smule krevende, du vet ikke om du skal gå til meg, for å holde på oppmerksomheten min, for at jeg ikke skal snu og gå ned gaten til den konkurrerende optikeren, eller om du har en forpliktelse til å stå der med de to damene. Så tar du et valg. Du beslutter deg, etter å ha kastet et blikk på damene igjen, de står fremdeles og vurderer den nye brillen, for å gå meg i møte. Du smiler til meg, det er et smil du gir oss alle, du spør hva du kan hjelpe meg med. Synet mitt, sier jeg, jeg tror det er blitt dårligere. Jaha, sier du, du kikker på den slitte innfatningen min. De har kanskje gjort nytten sin, sier du og nikker mot brillene mine. Jeg spør om det er mulig å bestille en synstest hos dere. Du kikker på klokken din, den er av gull, sikkert en forfalskning, kjøpt i Thailand eller Malaysia, men den ser bra ut. Den kler håndleddet ditt, og det kjenner jeg at du også synes. Et raskt blikk mot damene, som i mellomtiden har hektet nok et brillepar ned fra veggen, så sier du at du saktens kan sjekke synet mitt allerede i dag. Jeg kan gjøre det nå, sier du og peker at jeg skal gå inn i et tilstøtende rom. Jeg går inn, henger frakken av meg og tar plass i undersøkelsesstolen, du ønsker damene vel hjem der ute, så kommer du inn. Du pusser apparatet med en fille, og plasserer det over neseryggen min, så nært på øynene at øyevippene mine dras opp og ned det grå metallet. Sommerfuglvinger. Det er som jeg får noe for tett på. Du drar en stol inntil apparatet. Vi sitter så nært at jeg må sitte med bena samlet, de treffer innsiden av lårene dine, knærne mine støter mot innsiden av lårene dine, du lukter en blanding av ull og mye kaffedrikking. Du lukter trygt, jeg er glad for at det er du som skal undersøke øynene mine. Jeg må se på en plakett projisert på veggen bak deg, du sier at jeg skal kikke rett på den lyse firkanten. De vanlige rekkene med bokstaver. E Z Y O P. Jeg ser ingen av bokstavene da du tar av meg brillene mine. Så kjører du en rekke linser ned foran øynene mine, du spør: Er det best på 1 eller 2. Du spør kanskje om det tjue ganger for hvert øye. Deretter sjekker du begge øynene samtidig. Lårene dine, Olaf, jeg vet at du også tenker på det, men jeg vet ikke om du synes det er behagelig eller ubehagelig. Du sier jaha, mm, riktig, ok. Du tar meg på alvor, ber meg om ikke å myse, konsentrere meg om å slappe av. Du rabler ned notater på en blokk, formskrift. Raskt, som en doktor. Du har gjort dette hundrevis av ganger, og hver bidige gang møter lårene dine benene til kundene dine. I dag er det meg. I morgen er det en tenåringsjente med kviser i hele pannen; en mann med grønn stær og flekkete olabukser. Jeg lurer på om du tar med deg dette hjem, om disse berøringene er noe du tenker på. Om du gruer deg til dem. Gleder deg til dem. Om de kjører som en film gjennom hodet ditt når du legger deg om kvelden.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.